Kastram

På Salomonøyene og Vanuatu har befolkningen et helt eget ord som brukes kun for å beskrive øysamfunnets helt spesielle tradisjon, nemlig kastam. Dette ordet brukes i en hver sammenheng hvis turistene ikke skulle forstå hva som foregår eller om noen skulle synes at deres ritualer eller tenkemåte ikke stemmer med virkelighetens verden. Kastam – og ferdig med det. Ordet tabu stammer nettopp herfra. Et dyr, et ord en handling kan være tabu. Man må ikke komme i kontakt med ting som er tabu, og gjør man det må dette oppheves ved hjelp av for eksempel kokt mat, en vakker kvinne eller et insekt. Får man ikke opphevet et tabu er det som om man er forhekset – og ”tre bogeyman will come for you” – som en Solomon Islander fortalte meg, og som nå en eller annen norsk artist synger om. Et annet ord som brukes hyppig er mana. Mana er delvis arvet og delvis opparbeidet gjennom livet. FDet kan minne om en slags buddhistisk karma. Mana er ting som gir styrke, og hvert individ besitter mye eller lita av den. Haien på Salomonøyene besitter en så stor porsjon mana at den er hellig. Den personen som mater haien vil få overført mana til seg selv. På Kiribati holdes også flere gamle tradisjoner godt i hevd. Jeg skulle bare innom for å ha vært der, og bestilte et lite hotell ved stranda. Kiribati er overhodet ikke turistifisert og har mye av det man drømmer om i forhold til Stillehavets uberørte natur og opprinnelig kultur. Her er det stille, opprinnelig og svært vakkert. Det var en gjest på hotellet de tre dagene jeg ble der, og hele landsbyen kom innom for å hilse på. Jeg tror jeg håndhilste 200 ganger på tre døgn. Hotellverten såa at alle hadde vært der. Jeg fikk noe sånt som like mange invitasjoner til å komme hjem til folk, så jeg tenkte at dette er lykkedagen. Selvfølgelig tar jeg i mot det. Det ble middager med fisk som jeg er allergisk mot. I tillegg kom søtpoteter og en rekke andre rare grønnsaker jeg aldri hadde sett før. I landsbyen spiste alle på gulvet med beina sittende i kors. Da den tredje fisken ble servert var jeg på randen av et nervøst sammenbrudd for at lommene i shortsen min ikke var store nok. Jeg var bare tvunget til å kjøre et noe ufint tricks jeg har lært meg å måtte bruke på mine reiser. Jeg lærte det faktisk av en kvinnelig kollega på reise i Italia en gang. Hun orket ikke all maten vi ble tilbudt til støtt og stadighet, så hun satset på store håndvesker med store lommetørkler lett tilgjengelig. Midt under måltidet hostet hun lett, og holdt lommetørklet foran munn og nese, så seg kjapt rundt og fikk sneket en del av maten inn i lommetørklet og plassert hele greia i veska. Jeg hadde ingen veske, men jeg hadde shorts med store lommer. Dermed var det gjort. Alle andre måltider bestod bare av grønnsaker. Resten av matet havnet i store lommer og i søpla etterpå. To av familiens tenåringsgutter var veldig ivrige på å få meg med på stranda. De ville vise meg hvordan de fanger blekksprut. Interessant for meg, og jeg ble med dem. Fra en liten brygge stupte de uti i jakt på store blekkspruter. Og jammen fant de ikke en liten koloni av dem like ved. Det ble høylydt snakket om å bite, så jeg tenkte at de måtte passe seg slik at de ikke skulle bli bitt av blekkspruten når de fanget den. Det var ingen våpen eller noe fangsredskap inn i bildet, så jeg må si jeg lurte på hvordan de småtassene skulle klare å hamle opp med en blekksprut. De bad meg komme helt ut på brygga og observere. Dette var altfor spennende til at jeg kunne stå på brygga. Jeg fjernet sko, sokker og t-skjorte og hoppet uti selv. Vannet var krystallklart så jeg observerte lett hva som foregikk et par meter lengre ned. Der tok nemlig den ene karen begge armene og fanget blekkspruten ved å holde den tett inntil kroppen. Så åpnet han munnen og bet blekkspruten mellom øynene Den andre karen kom svømmende mot dem og dro kameraten som holdt blekkspruten opp av vannet. Tydeligvis kastam på Kiribatiøyene.