Diga

DIGA Et møte som skulle forandre takten på min egen spanskinnlæring var med Pepi, eller etter hvert kalt Diga. Det hadde seg sånn at jeg var drittlei dårlige hoteller, studenthybler og vertsfamiler som bare ville tjene penger og ikke snakke spansk. Det var bare en ting å gjøre, nemlig å møte opp på en lokal bar og spørre der om noen visste om et eller annet menneske som kunne seg en voksen student som seriøst ville lære spank og smatidig knytte vennskap. Jeg kunne også love høy underholdningsverdi, men ikke så mye mer utover det. To jarras (halvlitere) seinere troppet en 60+ år gammel dame opp, tok meg høflig i hånden og sa på nydelig spansk: Bienvenido a mi casa. Det var Pepi. Vi dro rett hjem til henne. Jeg fikk tildelt gutterommet med seng og skrivebord. Tre måltider om dagen, snakketid når jeg ville og gjerne hjelp med leksene. Prisen 1000 pesetas om dagen(50 kroner). Pepi var alene i verden, mann og barn var for lengst ute av huset. Hun levde på arbeidsledighetstrygd, og klarte så vidt å få endene til å møtes. Mannens alkoholvaner hadde smittet over på begge sønnene. Dermed satt hun alene tilbake. Men, gudksjelov, som hun sier: Hjemmet mitt tilhører bare meg. Mange kvinner i hennes alder med tilsvarende historier bak seg bodde ofte hos andre familiemedlemmer eller på hospits. Hun hadde sitt eget hjem. Hos diag fikk jeg lov til å være meg selv. Vi satt oppe til langt på natt og snakket spansk. Latteren satt løst når jeg begynte med radbrekking av det spanske språket. Etter hvert fikk vi et fellesspråk som bare vi to forstod med egne bøyninger og litt færre konjuktiver enn vi strengt tatt har bruk for. Diga fikk navnet sitt av en kamerat som ringte til meg mens jeg bodde hos henne. Når spanjoler tar telefonen svarer de diga som betyr. Snakk eller si. Min norske kamerat sa: Du får hilse fru Diga. Hun høres alltid så hyggelig ut i telefonen.