Joop

JOOP Sightseeing i Parbo er enkelt. Byen er kompakt og folk er utrolig hjelpsomme. I og med at de fleste behersker engelsk får man alltid et svar og et bredt smil når man spør. På Cardy's Adventures og Bike Rental i Cornelis Jongbawstraat 31, får du leid sykkel til en rimelig penge. Artig å sykle rundt i Parbos gater, krysse elven via Meezorgrbroen og oppleve nærområdet fra sykkelen. Parbo er like flatt som Nederland så en sykkeltur byr ikke på de største anstrengelsene. Ved hjelp av mine 10 gloser Sranan Togo fikk jeg gratis guide en hel dag og fikk da også oppleve et Parbo helt utenom det vanlige. Først hjem til bestemor (Oma) for å smake på roti. Roti er en rett bestående av en pannekakelignende sak fylt med kylling, potetmos og grønnsaker. Oma hadde laget dawet å drikke til maten. Svært forfriskende i den tropiske varmen – kokosnøttmelk med sitrongress. Oma lo godt hver gang jeg prøvde meg på Sranan Togo, og korrigerte til slutt høflig. Oma Gertrude hadde hørt om noe som het Noorwegen en gang, trodde hun. Det var en type bacalao man kunne få tak i på markedet i Parbo. Det var hun sikker på. Joop, mannen som skulle vise meg hjembyen sin bare smilte. Han var så fornøyd over å ha møtt noen som var oppriktig interessert i å se Parbo fra innsiden at han bare satt der og smilte. Joop er den høyeste svarte mannen jeg har møtt i mitt liv. Han var høyere enn amerikanske basketballspillere. Og hadde noen hender jeg ikke har sett maken til. De må minst ha vært størrelse 60. Men, så utrolig snill og hyggelig. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet da jeg hørte han ringte jobben og jeg klarte å få med meg at han ba om fri for å vise en gjest byen. Sånn er Surinam. Dette kan man oppleve. Mitt inntrykk er at folk tar livet veldig med ro. Det blir ikke noe særlig økonomi av det. Det blir ikke noe stress heller. I et nøtteskall er situasjonen sånn at folk ikke gjør så mye, men de krever da ikke så mye heller. Det nederlandske ordet gezellig ble gjentatt flere ganger. Det samme ble uitruseten. De betyr henholdsvis hyggelig og hvile. Kanskje ikke rart man må hvile i den tropiske kombinasjonen ab intens varme til tider og høy luftfuktighet. Etter ti minutter på sykkelen var t -skjorta gjennomvåt. Da fant Joop en stand som solgte t-skjorter for en tier. Han spanderte like godt to stykker, så vi i hvert fall kunne sykle i tjue minutter til. Vi syklet innom Joops jobb, og der var det ingen sure miner på grunn av Joops prioritering av andre aktiviteter enn jobb den dagen. Sjefen kom smilende mot oss med to litersflasker iskaldt vann. Joop åpnet sin og helte den nedover ryggen og magen, grep min flaske, åpnet den og gjorde det samme på meg. Forfriskende. Nye vannflasker for å drikke denne gangen. Joops sjef var i hvert fall sikker på at Norge var en bacalao. Han hadde spist det mange ganger. Det skulle vise seg at det faktisk bor en nordmann som heter Gorm ett eller annet sted i Surinam som selger norsk bacalao til resturanter og til damer som videreselger fisken hans på markedet. Dette visste sjefens kone godt om. Vel, hun visste ikke at han kom fra Norge hun mente at han var nederlender fra byen Noorwegen like ved Amsterdam. I hvert fall var han businessmann og tjente gode penger i Surinam. Vi ble sittende på lageret i flere timer. Det ble kaffekopp på kaffekopp. Så kom karibisk rom fram på bordet. Da var det tide å uitrusten. Ikke mer sykling den dagen. Joop fikk fri dagen etter også. Vi lot syklene stå. Han fulgte meg til hotellet. Dagen etter skulle det bli mer sightseeing. Jeg var glad jeg hadde fire uker til disposisjon i Surinam. Sightseeing tar jammen lang tid.