Kåre

Den observante leser sitter kanskje nå og lurer på begrepene flamsk og nederlandsk. For ordens skyld skal jeg klare opp i disse. Nederlandsk er det offisielle språket i Nederland og i Flandern i Belgia. Begrepet flamsk brukes som et samlebegrep for en rekke dialekter som snakkes i de sørlige deler av Nederland og i Flandern. I Nederland har man for eksempel en dialekt som heter hollandsk. Nederlandsk er skriftspråket i både Nederland og Flandern. Belgia og Nederland har inngått et språklig samarbeid hvor man er enige om at språket skal være felles, og at ordbøkene skal ha med både sørlige og nordlige varianter av språket. Flamlenderne føler seg allikevel som et eget folk. De kunne aldri tenke seg å bli en del av Nederland. For det første er de katolikker. Nederlenderne er kalvinister, lutheranere – eller mest av alt humanetikere. Forskjellene på en flamlender og en nederlender er større enn forskjellene på en svenske og en nordmann. Flamlenderen kjennetegnes ved ordet pallieter – eller på hollandsk levensgenieter – altså en livsnyter. Tradisjonselt har man altså en ide om at flamlenderne nyter livet mer enn sine kalvinistiske naboer i nord. Dette merkes særlig på mat og drikke. Det er en himmelvid forskjell på belgisk og nederlandsk mat. Flamlenderne trives best i Flandern, eller aller nådigst i et av nabolandene når det er ferie. Nederlenderne reiser mye mer. De fleste av dem liker seg best i utlandet. De elsker å snakke engelsk, og ville ikke drømme om å snakke morsmålet sitt med en person som har litt aksent. De slår over på engelsk før man har fått sukk for seg. Flamlenderne derimot er så stolte av språket sitt at de ikke skjønner helt hvorfor ikke alle går rundt og snakker det. Snakker man litt nederlandsk med dem blir de ikke særlig overrasket. De svarer villig vekk på sitt eget morsmål uten å la seg imponere av utlendingen. Man merker seg i grunnen forskjellene på folkene så fort man krysser den nederlandsk-belgiske grense. Professor i nederlandsk, Kåre Langvik-Johansen ved universitetet i Oslo uttaler stadig at denne grensen er artifisiell. At den rett og slett ikke har livets rett. Mulig det stemmer. Men forskjellene på Belgia og Nederland er markante. Mer markante enn hva man merker seg hvis man krysser grensen mellom Danmark og Tyskland for eksempel. Nederland er et land skapt av nederlenderne. Alt er nøye planlagt. Trærne står pent i geledd. Veiene går rett fram. Jordene er pent og riktig fordelt mellom beitemark, poteter, tomater og tulipaner. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene. Byene er velholdt. Innbyggerne vasker gjerne både fasader og gater – og vinduene mangler gardiner. Så rent og puritansk er det i deler av liberale Nederland at naboene gjerne må se inn. Det foregår ikke noe skummelt på privaten som ikke fortjener dagens lys. Hva med Belgia da? Her er det annerledes. Belgia virker overhodet ikke planlagt. Motorveier går på kryss og tvers, byer avbrytes av noen jorder og gårder her og der, noen hus ser forfalne ut, andre er i ferd med å pusses opp. Trærne er mer tilfeldig plassert, og så har Belgia faktisk en del natur, som for en nederlender nærmest må fortone seg som den reneste villmark. Når det er sagt viser enhver statistikk at de mer livsnytende flamlenderne gjør det bedre økonomisk er nederlenderne. Belgia kommer på tiende plass i verden når det gjelder eksport av varer. (260 millioner euro pr. år). Flandern alene, ikke medbergnet Vallonia altså, kommer også på tiende plass. Nederland er på 14.plass! Man kan jo lure på – hva er det egentlig som gjør at Belgia fortsatt er en nasjon. Det virker som det er mer som skiller språkgruppene fra hverandre enn som forener dem i en felles nasjon. Det er uten tvil klart at mange føler seg først som valloner, flamlender eller brusselinnbygger før de snakker om at de belgiere. Begrepet belgier blir mest brukt for å forklare utlendinger hvor man kommer fra. De mest belgiske av hele befolkningen synes å være den lille tyskspråklige minoriteten helt øst i landet, i områdene Eupen, Malmédy og St. Vith. Deler av dette området har vekslet mellom de gamle Nederlandene og Tyskland et par ganger før de endelig ble tilsuttet Belgia under Versaillestraktaten etter 1. Verdenskrig. De fleste tyskspråklige er nemlig meget fornøyd med begrepet belgier, og kunne stort sett ikke tenke seg å bli en del av et uavhengig Vallonia eller enda mindre en del av Frankrike. De vil ihvertfall ikke tilbake til Tyskland. Vel, så er det en rekke andre spesialiteter som faktisk sørger for at en belgier er og forblir belgisk. Først og fremst kongedømmet. Kongen og hans familie har vært limet i Belgia siden starten. Belgierne er svært stolte av sitt kongehus, og her legges hele språkstriden på hylla. Albert og Paola er svært populære, og lykken i landet ble fullendt da kronprins Filip fikk sin Mathilde, som har røtter både i Flandern og Vallonia. Det må være åpenbart for enhver leser at kongefamilien behersker både fransk og nederlandsk. Albert holder også deler av sin nyttårstale på tysk. Gang på gang understreker kongefamilien at språkene i landet bør sees på en styrke og en spesialitet for landet heller enn en ulempe.