Den lille byen Siem Reap, som er en samling landsbyer med et lite fransk kolonialsentrum, har fått en stor internasjonal flyplass. Flyplassen er nærmest større enn resten av byen, og ruver godt i området. Nye hoteller er dukket opp og flere skal det bli. Hotellkjeder etablerer seg, restauranter, barer og butikker. Reneste Klondykestemning. Men akk så vakkert, og man må bare se dette.
Da Khmer-kongenes rike var på sitt mektigste på 1100-tallet bodde det en million mennesker i Angkorbyen i Kambodsja. På murkanten sitter en gjeng ungdommer og skjønner ikke denne plutselige interessen for Angkor Wat, turister fra vesten som kommer i horder, i busslaster, hver dag noen nye. Landminene fra Pol Pots tid er fjernet, en etter en, noe som har gjort hele Angkorområdet til en gedigen tumleplass for turister av alle slag som ønsker å ta dette underverket i nærmere øyesyn. Japanske turister er mest opptatt av hvor de skal gå for å få tatt et bilde av alle fem tårnene på en gang og på samme foto. De milde guidene viser vei. Forbi den lange brua, gjennom inngangstårnene – og jaggu der ser man hinduguden Vishnu, forandret til en Buddha. Forbi noen bassenger, og til slutt havner man på Terrace of Honor – og synet som man møter er rett og slett: Verdens aller største religiøse bygning – Kambodsjas stolthet: Angkor Wat. Man blir så fascinert at det er sjukt. 800 meters kunstverk viser råe fortellinger om kamper, elefanter, soldater, dødsdommeren Yama i det han dømmer en haug av folk, 37 himler og 32 helveter, guder, demoner og djevler. Historien fortsetter i neste tempel, og i det neste og i det neste.
Her er det bare å gå og å nyte. Høye og smale trinn tar besøkende oppover, oppover og oppover. På veien opp på tempelfjellet finnes labyrinter, små rom, røkelse, gudestatuer man kan tilbe hvis man ønsker. Og ikke minst munker som gir en ekstra piff til atmosfæren blant turister fra alle verdenshjørner, og med svært ulike ideer om hvilke stemmevolum som er passende i verdens største religiøse bygning. Det gir meg tid for ettertanke: « I det jeg skuer utover jungelområdet ser jeg at jungelen er i ferd med å utrydde store deler av denne fantastiske konstruksjonen. Der og da oppleves jungelens tette vekst og kamp for å annektere området som et overgrep. Men stopp en halv; « Hvem er det som vanligvis forgriper seg på de få junglene som er igjen i verden? Er dette noe å bli upset av? Nei, så avgjort ikke. Her er stedet for en rask meditasjon – rett og slett. Vakkert med Angkor og jungel i skjønn forening faktisk.
Angkorriket har en svært interessant historie. Det var franske kolonister som oppdaget herligheten på 1800-tallet, og det skulle vise seg at lokalbefolkningen var like uvitende som kolonistne i forhold til hva dette kunne være. Lokalbefolkningen var overbeviste om at det var en rase av kjempeguder som hadde etterlatt seg de forsteinete mammutansiktene. Det skulle imidlertid vise seg at Angkor ble grunnlagt i 802 av Jayavarman II som innsatte seg som universets konge og erklærte selvstendighet fra Java. Stadi nye templer ble bygget til ære for kongene som kom og gikk. Jungelkongen regjerte over et enormt område, Khmerriket strakte seg i en periode inn i Vietnam. Laos og Thailand og eide også deler av Kina. Det var en rik kultur med store kunnskaper. I og med at hus for vanlige folk var bygget i tre, er det kun de religiøse bygningene som står igjen i dag. Gudenes hus ble nemlig bygget i stein. Som alle andre store og mektige riker gikk Angkorriket nedenom og hjem etter noen hundre års glade dager. I det 14. århundre ble Angkor utsatt for en rekke angrep fra thaiene. Kampene pågikk i bortimot hundre år, inntil den endelige beleiringen i 1431. Innbyggerne i Angkor forlot området, flyttet hovedstaden til Phnom Penh og glemte hele Angkor.
Comments