David - kjernekar

David er en kjernekar. Du vet, en sånn fyr som både er morsom, kreativ, sterk og snill. I tillegg tar han vare på alle rundt seg og mener bare godt. Det er ikke så mange man møter i denne kategorien. Jo mer jeg ble kjent med David, desto mer kjernekar ble han. Det er som vanlig tilfeldighetene som råder når jeg blir kjent med folk på reise. Akkurat når jeg går i fullstendig egne tanker, er på vei til ett eller annet sted, eller snakker med en eller annen på telefonen. Da dukker som regel mennesker jeg gjerne vil bli kjent med opp. Sånn var det med David. Jeg pratet i mobilen i det jeg ankom treningsstudioet i Montréal Downtown, og var mest opptatt av å klare å få en nøkkel til garderobeskapet, et håndkle og en flaske vann mens jeg skravlet av gårde med Teresa, som befant seg i Norge. Mannen som ordnet med alt jeg trengte fulgte etter meg inn i garderoben, åpnet dørene, viste meg skapet mitt, dusjen, toalettet, smilte pent og sa bonne journée og forsvant. Jeg la knapt nok merke til ham før han var borte. Jeg fikk avsluttet samtalen med Teresa, skiftet, rotet meg ut i treningssalen og funnet fram til tredemøllene. Dette var visst dagen alt skulle gå galt. Jeg hadde gledet meg som en tulling til å få trent. Men, aller først røyk heaphonsene, og deretter merket jeg at tredemølla gikk alt for fort, og at jeg ble helt utslitt etter to minutter. Tenkte at nå er jeg i skikkelig dårlig form, altså sjuk rett og slett. Heldigvis ser jeg at farten her måles i miles, og ikke i kilometer. Det betyr at det jeg trodde var 10 km/t faktisk tilsvarer 16! Det førte til at jeg ble stående og fikle for å finne ut om det fantes en konverteringsknapp til mer normale måleenheter. Jeg skal i hvert fall ta opp med mattelærerne på skolen om de lærer elevene miles, pounds, quarts og Fahrenheit i mattetimene, og om de lærer elevene hvordan de lett kan regne om til våre målenheter. Det fantes ingen konverteringsknapp, og i det jeg stod der og var sur, kom en lett tjukkebolle mann full av svette bort og lurer på hva jeg holder på med. Ikke sånn hyggelig, men mer sånn: «Are you intending to break this treadmill –kind of attitude”. Det var vel ikke akkurat dagen for å oppdra meg, så jeg tok i-phonen, kastet headphonesene og forlot lokalet. Jeg ville ut å jogge i Montréals gater. Alt er bedre enn dette. I det jeg passerte resepsjonen hørte jeg: «Det der var ingen lang treningsøkt». «Ferdig allerede»? Det var han. Fyren som hadde fulgt meg til skapet. Han reiste seg og kom mot meg. Jeg la merke til at han haltet ganske kraftig. Han rakk ut hånden og sa «David». Det var ikke annet å gjøre enn å svare «Svennie». David forklarte at han er eier av helsestudioet, så hvis jeg hadde noen klager var det bare å si ifra. Og jeg hadde faktisk det. «Hvorfor det ikke kilometerknapp på tredemøllene»? David holdt hånden på skulderen min, geleidet meg inn i treningssalen, satte i gang en tredemølle og viste meg ganske enkelt innstillingen for kilometer. Så greit var det. Og så greit var det å bli venn med David. Han foreslo at jeg tok «workouten» min nå, og at han kunne spandere lunsj etterpå. Han hadde alltid drømt om å møte noen fra Norge. Ja, han visste faktisk litt om Norge. Blant annet kjente han litt til Shampo. Det ble trening med David «hanging around». Han lagde et skikkelig treningsprogram med intervaller. Han styrte dem, og jeg ble gjennomsvett. Deilig var det. Så tok jeg en rask dusj og vi var på vei til lunsj. David fant en råkul restaurant ett ved ishockeymuseet – The Bell Building. Vi hadde mye å snakke om. David spurte masse om Norge, om ishockey (som jeg ikke kan noe om), om meg, om fuglene om kjæreste om familien min. Han er høflig, tenkte jeg. Men saken er, David er oppriktig interessert. Han er det med alle. Han kan fortelle mye om hvordan han har komme ti kontakt med mennesker, hvordan han hjelper folk, og selvfølgelig litt om å bli utnyttet. Men, det skjer ikke så ofte sier han. Jeg vil vite om skaden hans, om livet hans. Her kommer Davids historie: David var en av toppspillerne på ishockeylaget her i Montréal. Han har levd for ishockey, og nærmest kun det fra han var liten gutt. Faren hans var også aktiv spiller, og det er alle brødrene hans. De spiller fortsatt. Men, David var den mest framgangsrike, leverte alltid og hadde en egen evne til å motivere laget, holde dem samlet og få til sosiale happenings utenom treningene med lagkameratene. David fulgte Toppidrettsskole gjennom hele skolegangen, og han kan fortelle at der satses det 90 % på trening og skills i idretten og kanskje 10 % på fag, hvis man er heldig. Men han var fornøyd. Det var jo proff ishockeyspiller han ville bli, og han hadde full støtte hjemmefra for det selvfølgelig. David var familiens gullgutt, han de satset på når det gjaldt idrettskarriere, så det er ikke noe å si på familiens enorme «support». David forteller også at han lett dro damer. Damer over alt. I Canada er det å være proff i ishockey nærmest ensbetydende med å ha dametekke. Jeg skjønner at fyren har dametekke. Han er rett og slett vakker i tillegg til selvfølgelig veltrent. Han kan fortelle at damer er noe man bare flørta med, kanskje tok med hjem for en natt. Ingen av disse gutta hadde særlig tid til noe mer. Familieliv blir det gjerne når man legger opp og har tid til å ta vare på kone og barn. David forteller om turneer, om presseoppslag, om TV-intervjuer og om rykter. En periode gikk det rykter om at han var homse. Jeg skjønte ikke helt hvorfor. David ler og sier at han bare var stolt over sånne rykter. Bre kult det da, sier han. Saken er at David er en «softie». Han tar vare på mennesker rundt seg, han er snill mot dyr. Han engasjerer seg. En kveld hadde han blitt «ferska» i The Village sammen med en homofil venn. En venn han tok vare på, en venn som var lei seg. David ble med han på byen for å ha det hyggelig med ham. Kanskje finne en kjæreste til ham. Dermed var det gjort – presse! Men han kommenterte det aldri, bare lo av alle spørsmålene. Ishockey, vet du Svennie, det er machosport. David hadde vært 120 % opptatt av ishockey og laget sitt fra han var 17 år til han fylte 28. det var kun hockey som stod i hodet på ham, ingen ting annet. Og han var, som sagt, god. Og alle likte ham. På en måte ble hans lagets samlingspunkt. Den som tok vare på de andre, som hjalp dem gjennom skadeperioder, depresjoner, dårlig form, kjærlighetsproblemer og så videre. Men så skjer det fatale i Davids liv. Det som skulle forandre alt, snu på ned på hele hans tilværelse, alt han levde for.På en bortekamp, det var i Vancouver, kom det til en skikkelig rå takling, der han ble offeret. Han fikk vridd foten, falt helt feil, og ble liggende på isen. Han besvimte av smerte og kom ikke til seg selv før han lå i sykesenga. Han liker ikke å snakke om dette, merker jeg. Jeg ber ham pent om å fortsette. De blågrønne øynene hans er snille og triste. Han fortsetter å fortelle. Foten hans er ødelagt. Fullstendig. Han får tidlig beskjed om at det vil ta lang tid å trene den opp igjen. Han er fast bestemt på at så skal skje. Etter som tiden går blir det allikevel klart for ham at han må gi opp ishockey. At han kanskje må gi opp all mulig tening. Foten er vond. Det blir krykker i et helt år. Han klarer aldri å trå skikkelig ned på den. Gudskjelov, sier han, ser den ikke forkrøplet ut, og viser meg. Han har rett. Det er en helt vanlig fot. Ikke noe galt med den. Men inni, masse problemer sukker han. Det er fortsatt dager hvor han må ty til krykkene, men så er det dager der han klarer å gå nesten uten at han halter. Han går til fysioterapi hver dag. Trener aktivt for å få orden på foten. Men noe mer ishockey blir det nok aldri. Det er nettopp derfor har investert i sitt eget treningsstudio. Han tar i mot hundrevis hver dag, hjelper dem i gang, er en slags personlig trener for mange. Og han er populær. Alle vil ha hjelp av David. «Jeg har det bedre nå", sier David. "Selv om livet mitt egentlig bare er hockey, ser jeg mange muligheter. Og det er flott å hjelpe andre. De kommer til meg med skader. Jeg hjelper dem i gang. Og jeg ser resultater. For tiden studerer jeg idrettsmedisin på deltid. Fikk ordnet det med lagets forsikringsselskap. Å ja, Svennie – penger har jeg nok av. Derfor er trening billig hos meg. Billigst i hele Montréal. Du vet, forsikringsordninger for idrettsutøvere er slett ikke så verst her i Canada."