Kirgisistan

Ett av verdens minst besøkte land ble for noen år siden kåret til den siste utpost av New York Times. Poenget den gangen var at Kirgisistan fortsatt var en sikkert reisemål, og dersom man ville oppleve et uoppdaget område i verden var det bare å dra av gårde. Kirgisistan er en destinasjon som absolutt ikke har blitt oppdaget av masseturismen enda, og bærer preg av dette gjennom sin naturlige og genuine fremtreden. Landet består av 80% fjellandskap med en rekke dype daler, knallblå innsjøer og isbreer seg i mellom - og kan derfor minne mye om Alpene.

I Kirgisistan finner man hele fem av verdens tolv høyeste fjell! Folket består av en blanding kirgisere usbekere, russere samt over 30 andre folkegrupper. Dette er et islamsk land, men for de fleste kirgisere er islam bare en kulturell bakgrunn og blir ikke praktisert i hverdagen. Kirgisistan byr på supre forhold for fotturer og camping, noe du enten kan gjøre på egen hånd eller med en innleid guide. Det har vært uroligheter, med en revolusjon, opptøyer og konflikt. Dette er saker og ting som kirgiserne selv ordner opp i, og de får turistene som har funnet veien til Kirgisistan har aldri opplevd noe som er i nærheten av skummelt. Kirgisistan ble uavhengig fra Sovjetunionen i 1991. Da ønsket man å gjøre kirgisisk til det eneste gyldige språket i landet. Det har det vært mye krangel om, ettersom det bor 20% russiskspråklige innenfor Kirgisistans grenser. De opprinnelige kirgiserne er et typisk nomadefolk som består av i alt 40 stammer, og som setter stor pris på sine tradisjonelle yurter (telt). De har bedrevet heste-, geite, sauehold i uminnelige tider mens de har vandret rundt i Kirgisistans vindunderlige og magiske fjellverden.

Innbyggertallet i landet er i overkant av 5 millioner, 1 av disse millionene bor i hovedstaden Bisjkek. Kirgisistan preges som sagt av enormt høye fjell, de høyeste i verden etter et par i Himalaya, og mange vil sammenligne landet med die Schweiz. Fint det, men hverken bankvesen eller kostnadsnivået er i nærheten av hverandre –det blir kun med fjellene da.

For en reisenerd og geografinerd som undertegnede er, blir nok landets mange enklaver og eksklaver det mest spennende med Kirgisistan. Her er det så mange fjell og daler og pass, og folk har bodd med sine tradisjoner, språk og befolkningstilhørighet i avsidesliggende områder, at det var umulig å bestemme hvor eksakt grensene skulle gå. Dermed har det blitt til at nabolandene slutter et sted, så kommer det litt Kirgisistan. Og så kommer en liten enklave Usbekistan, og så Kirgisistan igjen.En eksklave er den lille landsbyen Barak med 627 innbyggere i Fergana-dalen. Landsbyen er omringet av usbekisk territorium. I tillegg kommer fire usbekiske enklaver i Kirgisistan. To av dem er byene Sokh som har et areal på 325 km² og en befolkning på 42 800 og har 99 % tadsjiker og resten usbekere, og som har et areal på 90 km² og en befolkning på 5100 og har 91 % usbekere og resten kirgisere. De to andre er de ørsmå territoriene Chuy-Kara som er rundt 3 km² og Dzhangail som er enda mindre. Chuy-Kara ligger ved Sokh-elva mellom den usbekiske grensen og Sokh-enklaven. Der er også to enklaver som tilhører Tadsjikistan. Vorukh er 130 km² stor og har en befolkning på 29 000. 95 % er tadsjiker og 5 % kirgisere.Vorukh ligger 45 km sør for Isfahra på den høyre bredden av Karafsineleven. Den andre er en liten bosetning nær den kirgisiske jernbanestasjonen Kairagach. Rett og slett et lappeteppe, og utrolig interessant, men slitsomt å besøke disse byene med pass og visum og alt mulig annet pes for å komme ut og inn og ut igjen til samme land. Disse folkene samarbeider såpass seg i mellom at det har blitt lettere, men for turister – akk og ve!

Kirgiserne er et tøft folkeslag, der man til uminnelige tider minnes tøffe basketak og kriger mot utenforstående. Det tradisjonelle diktet The Epic of Manas spiller en viktig rolle for kirgisere, og de holder sin episke nasjonalhelt Manas kjær. Det sies at Manas forente stammene i Kirgisistan slik at de kunne kjempe sammen mot sine fiender. Komuz er nasjonalinstrumentet, og holdes i hevd med obligatorisk opplæring i å spille det på skolene. Maten i Kirgisistan er elendig, men det er morsomt å prøve. Kjøtt, kjøtt og kjøtt - Det er bare å krype til korset og spise: plov, lagmann og manti. Prøv også landets alkoholholdige nasjonaldrikk kumiz, som enkelt og greit består av gjæret hestemelk. Og den kommer fort opp igjen. Must-dos og must-sees i Kirgisistan er ikke hovedstaden Bisjkek. Den er kun der for å avtale transport og guider opp i fjellverdenen. Litt orientalsk arkitektur finnes hvis man ser nøye etter. Ellers er byen som et gufs fra Sovjettiden, stilren, kjedelig og kald. Da er byen Osh morsommere, der det foregår handel på markedet, campingturisme og restaurantliv, gjerne inne i en yurt. Den isblå innsjøen som er en av verdens høyest beliggende er verdens peneste og må sees. De som liker fotturer kan sette kurs mot Altyn Arashan, et område med vakkert landskap perfekt for trekking. Når du trenger en pause er det bare å hoppe ut i en av de varme kildene. Her finnes det flere beiteområder, så sjansen er stor for at du treffer på lokale gjetere med dyrene sine og får oppleve deres gjestfrihet. Vennligst merk at klimaet i Kirgisistan er svært skiftende avhengig av hvor i landet du befinner deg. Dalene i sørvest har temperaturer opp mot 40 grader om sommeren. Om vinteren synker temperaturen under null i de kaldeste regionene når det snør til og med i ørkenen! Gjennomsnittstemperaturen om vinteren er -24ºC. Den beste årstiden å reise til Kirgisistan på er mellom juli og oktober. Stor skredfaren i mars og april, samt fra september til oktober. Det er nesten umulig å bevege seg over høylandet om vinteren. Jernbanen strekker seg over grensen til nabolandene, og grenseformalitetene er svært tidskrevende. Hester brukes flittig til transport, og med hest kommer du til steder der motorkjøretøy ikke kan frakte deg!