Kunstner, dyrevenn og medmenneske

Hun utstråler noe eksotisk og spennende der hun valser rundt blant sine landsbyboere i Mogán på Gran Canaria. På samme måte er hun eksotisk for nordmenn som møter henne, og som fascineres av henne. Dette er den flotte damen som har bosatt seg midt i Kanariland blant de ekte kanarierne langt unna turistmaskinen, og med de norske koloniene i Arguineguin og Tauro i passe avstand. Edith Marie Clausen bor i Mogán. Der deler hun hus med sin ektemann og diverse store og små dyr. Det spørs til en hver tid hvilke dyr som trenger hennes hjelp og omsorg hvor mange munner hun har å mette, hvor mange pelser, skall og vinger som trenger å bli strøket og kost med. Alle som har lyst kan få bo hos Edith. Jeg ble kjent med henne på 1990-tallet da jeg jobber på Gran Canaria. Hennes engasjement for integrering, kulturforståelse og kommunikasjon mellom mennesker gjør at man bare får lyst til å lære mer om henne, om hennes balgrunn, henens arbeid - hennes liv. Hun har mye å fortelle. Hver gang jeg møter Edith tenker jeg på det tyske ordtaket: "Wer eine Reise tut, kann etwas erzählen". Og det er nettopp det hun har gjort, og det hun kan fortelle om. Edith vet hva det vil si å være ny et sted,. Hun vet hvordan man må tenke og hva hva man gjøre for å komme "inn" hos de etablerte. Hun kan fortelle om "mateship" i Australia og om sitt favorittland Venezuela. Hun kan fortelle om barndom i Sverige og ungdomstid i Norge. Aller mest ønsker hun å fortelle om kanarisk kultur, om guancher og om de kanarierne som lever sine vanlige liv på Kanariøyene.Man merker at hun er medmenneskelig, at hun har masse empati.Det er kanskje derfor hun har studert både kunst og spesialpedagogikk. Det bor mye godt i Edith. Man vet aldri hva Edith holder på med når man møter henne. En gang kom hun med en haug av hoppestokker. "Dette er stokker slik som guanchene brukte i fjellet for å komme seg raskt av gårde." "Tror du ikke disse kunne være noe for nordmenn her nede?" "Da kan de lære kanarisk kultur og samtidig ha det kjempegøy". En annen gang fortalte hun ivrig om alle skilpaddenme hun har svømmende i en diger dam på einedommen sin. Om folk som"dumper" skilpaddene hos henne før hjemreise til Vest Europa. Folk som kjøper små vannskilpadder i dyrebutikken, men som ikke får dem med seg hjem når de forlater Gran Canaria. Hundrevis av dem har havnet hos Edith. Hun har passet dem og fôret dem. "Nå kjenner de meg", sier hun stolt. "De kommer opp av vannet og krabber mot meg når jeg kommer med mat", sier hun med et diget smil. Edith hadde en stor skilpaddebefolkning i flere år. Inntil det kom en skikkelig flom i Mogán. Den ødela Ediths solide dam, og skilpaddene fór av gårde. Kan hende de har overlevd etter eller annet sted i en vannpytt, hos noen snille mennesker som har tatt seg av dem. Edith blir litt trist når hun forteller meg: "Jeg savner så veldig de skilpaddene". Edith er en livskunstner. Hun sørger for å nyte livet og å gi masse til dem hun har rundt seg. Ikke minst gir hun av hele seg selv gjennom kunsten sin. Og kunsten hennes kan man nyte i en fjellhule. En sval og vakker fjellhule, akkurat en sånn som Kanariøyenes urbefolkning bodde i før kolonistene overtok øyene. I en slik hule har Edith innredet sitt flotte atelier. Her jobber hun med sine forskjellige kunstverk, og tar mer enn gjerne i mot turister og gjester som ønsker å ta kusnten hennes i nærmere øyesyn, eller som rett og slett er skuelystne. Det er ikke hverdagskost å møte en norsk kunstner på Gran Canaria med atelier og galleri i en guanchehule. Slå den!