Litauen

Litauen er med sine 65.0000 kvadratmeter det største av de baltiske stater, men har den korteste kystlinjen. Kysten er kort, men utrolig vakker, og innbyggerne vet å sette pris på den.

Resten av landet er flatt som en pannekake, og gir et inntrykk av en slags hybrid mellom Sverige og Danmark. Her er bøkeskoger, granskoger, innsjøer og elver. Små og store landsbyer innimellom, men med store områder fredet som naturparker. Litauen natur er uberørt og vakker. Det samme kan ikke sies om Litauens historie. Jeg trodde ikke det var mulig å vise til en kjipere historie enn Latvia og Estland, men de må nok se seg slått av Litauen. En gang i tiden strakte landet seg langt innover i Russland og sørover mot Svartehavet. Naboene har forsynt seg grådig av Litauen, bit for bit. Til slutt endte Litauen om som en minirepublikk innenfor Sovjetsamveldet, etter kun 22 års selvstendighet fra de samme i mellomkrigstiden. Hovedstaden Vilnius ble i mellomkrigstiden tildelt Polen, så Kaunas tjente da som midlertidig hovedstad. Tidligere satte jødene sitt preg på Litauen, men av årsaker vi alle kjenner til er det nærmest bare en ruin av et jødekvarter igjen i Vilnius.

Litauens innbyggertall er per i dag 3.5 millioner. Når det er sagt må det sies at det bor 2 millioner litauere rundt om kring i verden i tillegg. Litauerne er verdensmestere i emigrasjon. Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima, og er rett ut sagt null og niks, men som god kulturrelativist må intet være uprøvd. Bygg , poteter bær, rødbeter og sopp er en stor del av kostholdet, og melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Tyske tradisjoner har påvirket litauiske etter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel kugelis (potetpudding) og vėdarai (potetpølser). Litauens grusommesukkerkake heter šakotis. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen og nytes av et samlet litauisk pensjonistkorps når de er på cafe.

Severdighetene i Litauen er mange. Man kommer ikke utenom hovedstaden, Vilnius med sine 500.000 innbyggere. Vilnius er en vakker gammel middelalderby med et pent sentrum, som er delvis gjenoppbygd etter bombardementer under 2. verdenskrig. Et besøk i Vilnius er en arkitektonisk opplevelse utover det vanlige. Alle de mange vakre gamle hus er blitt restaurert etter dårlig vedlikehold i kommunisttiden, og store deler av Vilnius fremstår i dag som en flott gammel by full av stemning og sjarme. Her finnes små restauranter og kafeer, salgsboder, små markedsplasser. Man bør absolutt avlegge Vilnius´ katolske katedral Arkikatedra Bazilika et besøk. Den er bygd på samme sted som landets første katolske kirke ble oppført i det 13. århundre. Katedralen fremstår i dag som storslått og vakker, men kirken er faktisk blitt gjenoppbygd flere ganger på grunn av kriger og branner etter at den ble bygd på slutten av 1700-tallet. Det gamle jødekvarteret med synagogen er et flott sted, og sist men ikke minst må man få med seg bygningen som tidligere huset det fryktede sovjetiske etterretningsvesenet KGB. I dag har denne blitt omdannet ti etl museum, og fremstår som monument over kommunismens grusomheter. Et besøk i kjellerrommene under bygningen, hvor de tidligere tortur- og fangekjellere ligger, er så absolutt ikke for følsomme sjeler.

Kaunas slapp for ødeleggelser under krigen, og derfor fremstår byens vakre sentrum med byhus i barokkstil nesten uberørt av nyere byggeri. Byen er fullstendig restaurert og virker velpleid og vakker. Kaunas´ djevelmuseum er en kuriøs opplevelse utover det vanlige. Museet har en samling av diverse djevelfigurer. Spesielt morsomt er det å se de to menn som mer enn noen andre symboliserer undertrykkelsen av Litauen, Hitler og Stalin, avbildet med bukkeben og horn i pannen. De restaurerte restene av Kaunas´ gamle festning er absolutt verdt et besøk dersom man er en historieinteressert turist. Festningen hadde som formål og forsvare byen mot fiender. Den kan dateres tilbake til 1200-tallet, og er den første av sitt slag i Litauen. Festningen har i tillegg til å være forsvarsverk blitt brukt som fengsel. 10 kilometer nord for Druskininkai har litauerne anlagt en gigantisk skulpturpark med alle mulige statuer av gamle sovjetiske kommunistledere er på utstilling. De er så mange og så store og så usmakelige, at det nesten er imponerende. I tillegg finnes innendørs museum med propagandaplakater. Grūto Parkas har inneholder i tillegg en restaurant med tvilsom mat, og en dårlig zoologisk hage med villsvin. Litauen kyst er unik, med sin langstrakte sandbanke som sørger for strand etter strand, mil etter mil. Den eneste havnebyen, Klaipeda, som egentlig var tysk, men som ble litauisk etter 1.Verdenskrig, befolkes nå av titusenvis av tyske turister som kommer tilbake om sommeren for å oppleve byen dere besteforeldrene vokste opp. Den gang het byen Memel. Klaipedas gamle bydel er full av vakre gamle hus og små hyggelige smug. Store deler av bydelen er blitt restaurert, og en tur gjennom disse kvarterene er en tur gjennom Klaipedas fortid. Verdt å se er de gamle nyrestaurerte havnelagerbygninger. De mange bindingsverkshusene står som monumenter over byens betydning som Litauens eneste havneby. En av Klaipedas store havnelagerbygninger ble i begynnelsen av 1980-årene restaurert og ombygd til et sjarmerende museum for nyere litauisk kunst. Neringa er så absolutt verdt et besøk hvis man er ved kysten. De langstrakte, kritthvite sandstrendene, det glitrende havet og de vakre skogområdene er et enestående syn. Under Sovjetunionens herredømme var Neringa sperret av som militært område. Byen Nida utgjør Neringas turistmessige midtpunkt.