Montréal er en diger by med hele 3,5 millioner innbyggere. Denne byen er kanskje Nord Amerikas mest spesielle by i og med at den er to-språklig, altså fransk og engelsk, til tross for at den ligger i Québec der fransk er det eneste offisielle språket. Innbyggerne har på en måte bosatt seg i hver sin halvdel av byen. Det har tradisjonelt gått en slags usynlig grense ved Boulevard Saint Laurent. På østsiden bor de franskspråklige, mens de engelskspråklige befolker vestsiden. Etter hvert har allikevel folk gitt blaffen oi hvilket språk de snakker hvor, og det blir blanding der man hører engelsk og fransk i skjønn forening uansett hvor man måtte befinne seg i byen. Jeg spurte selvfølgelig folk jeg møtte hvordan språksituasjonen i Montréal er, og de er ikke helt klar over det selv. De fleste mener at det er flere som har fransk som morsmål enn engelsk, og jeg fikk også inntrykk av at omtrent samtlige engelskspråklige har lært seg fransk, i og med at det er strengt påbudt i Québec. Noen av de franskspråklige var de derimot usikre på. Det er områder der man ikke kommer særlig langt med bare engelsk, så joda – il faut qu’on parle français.
Skilt og plakater synes å være tospråklige over alt, og til min glede er det litt overvekt av fransk, litt flere Sortie-skilt enn Exit-skilt, litt flere reklameplakater på fransk enn på engelsk. Og både kelnere og personalet i butikker begynner alltid å tiltale kundene på fransk. Hvis de hører den minste aksent, switcher de like godt over på engelsk. I mitt tilfelle (og jeg liker ikke å innrømme det), hendte det titt og ofte at de tok meg for en amerikaner. Jeg svarte derfor som standard: «Je ne parle que français». Så da gikk det på fransk. Litt glede skal man jo ha av språkkunnskapene sine.
Montréal kan beskrives med ett ord – og aller best med ordet «irrésistible». Jeg fant en slags god og myk blanding av franskinspirert «joie de vivre» (livsglede), en belgisk mat og drikke – connaissance over alt, og en kosmopolitisk dynamikk. I tillegg kommer det nordamerikanske, litt kule, litt hyggelige litt det å føle seg tatt vare på og velkommen. Her er det bare deilig å være. Montréal tiltrekker seg en rekke interessante kunstnere som har mye å fare med. Musée des Beaux Arts er verdt et besøk, særlig fordi det er gratis inngang (for sunnmøringer), men også fordi at her er det mye flott å se. Det var det ene museet jeg brukte tid på. Det andre var Jardin Botanique et Insectarium. Bare helt sjukt – 22.000 forskjellige planter fra hele verden på ett brett, både vann og landplanter, en egen kinesisk hage, en egen japansk hage og jaggu med en rosehage. Insectarium kan vise fram en rekke insekter, både døde og levende. Det gjorde jeg fort unna. Ferdig med museene.
Montréal er også Canadas Hollywood. Her blir de aller fleste kanadiske serier og filmer casted. Det finnes egne områder der filming foregår, og byen tiltrekker seg filmskapere og skuespillere fra hele Canada og USA. Her lages det gode filmer på begge språk, så merk deg – neste gang du ser en kanadisk produksjon – den er mest sannsynlig filmet i Montréal.
I løpet av de siste tjue årene har Montréal også klart å bli det hotteste stedet i Amerika for musikk. Konserter av alle slag er dagligdags, og folk elsker å få med seg alt fra små, intime lokalbandkonserter til selvfølgelig de større artistene som vet at en tur innom Montréal på sine verdensturneer er et absolutt must. Det produseres musikk i bortgjemte bakgater med tekster både på engelsk og fransk, og i det siste har bands som The Stills, med sin post-punk musikk fått platekontrakt, det samme har the Dears og Stars. Plutselig dukker et av disse eller andre bands opp en sen kveldstime og holder en liten konsert. En tidligere kjekkas av en ishockeyspiller jeg kom i kontakt med på Casa del Popolo sa det så riktig, så riktig: « Il faut être là quand quelque chose se passe». Han lever for musikk, er med i eget soul-rockband, inspirert av Steely Dan, synger bare på fransk. Det kommer selvfølgelig en egen historie om han etter hvert.
Det aller første vi fant ut ved ankomst i Montréal var double-deckerbussen som tar med skuelystne turister på en tre timers rundtur. I motsetning til flere andre byer, var disse bussene utstyrt med en egen levende guide som bablet av gårde på fransk og engelsk i tre hele timer uten stopp.
Men det hun hadde å fortelle var utrolig interessant og ikke minst matnyttig. Dermed visste jeg hva jeg måtte oppsøke på egen hånd, hva som ville være verdt å utforske videre. Og et var ikke lite. Shopping for den som vil bruke tiden på det er Centre Eaton en hit. Den ligger på Montréals store shoppinggate Rue Ste – Catherine, og er rett og slett en gedigen Shopping Mall. Her får du alt fra myggspray til en utstoppet flodhest. Under jorda fortsetter kjøpesenteret med en haug av små butikker.
Mat i Montréal er et eventyr i seg selv. Byen er full av restauranter og kafeer, og her er det fransk kvalitet på maten, men porsjonene er belgiske. Altså – trening hver dag for ikke å bli tjukkebolle på ferien. Poutine – studentenes favorittmåltid får man for en billig penge over hele byen. Den består av fritter, en slags sausegrøt og smeltet ost. Godt når man er sulten. I helgene er det brunchtime i Montréal. Da møtes folk fra hele byen til fantastiske matauk – Le Brunch. Som regel begynner Le Brunch mellom klokken 10.oo og 12.00, og varer til 14.00. Mye deilig mat å velge mellom, men det kan bli mange som ønsker å spise samtidig, så det er ofte køer. Min nyvunnede venn, ishockeyspilleren inviterte oss med både lørdag og søndag på Café Souvenir og på Beauty’s. For et liv! Masse folk i superhumør, og deilig mat til en rimelig penge. Her er det valg mellom en rekke eggeretter, salater, frukt av alle slag og grønnsaker. Og ut av høyttalerne strømmer sommerhitsene på fransk og engelsk, den ene låta kulere enn den andre. Jeg får notert ned de beste. De fleste synes å være skjønt enige om at Maroon 5 med «Moves Like Jagger» tar helt av. Noen begynte å «move» blant bordene og dansen var i gang.
Etter «Le Brunch» trekker montrealerne gjerne en tur oppover mot Parc du Mont Royal. «Il n’y a qu’une montagne a Montréal, et nous sommes très fiers de elle». Ja, de er stolte av fjellet sitt. Parken som omgir fjellet er designet av samme fyren som designet Central Park i New York, Frederick Law Olmsted, og dette er designet med tanke på bruksverdi for folk flest. Det jogges, sykles, danses, drikkes, lunsjes, skateboardes, og små jenter kommer ridende på svære hester. Om vinteren er det skiterreng som overgår det meste. Bobsleighbane er det også. P Mont Royal finnes Nord Amerikas største kirkegård der mange celebriteter ligger til hvile, ikke minst en håndfull av Titanics passasjerer. Om natten tennes et gedigent kors oppe i fjellsiden. Dette er en takk til byens grunnlegger Maisonneuve og en takk til Gud for at ingen menneskeliv gikk tapt under oversvømmelsen av landsbyen Montréal i 1643.
Vieux Montréal var neste punkt på dagsorden. Dette er en liten bydel der man virkelig får et innblikk i arkitekturen fra kolonitiden. Viktorianske hus godt blandet med gammel fransk arkitektur pryder de brosteinsbelagte fatene. Her er det fullt opp av små, intime barer, små koselige restauranter og andre møtesteder til langt ut i de små timer. Saint Lawrence River, Rivière de Saint Laurent passerer rett ved denne bydelen.
Man finner mye rart i Montréal, og som alle vet vil en storby med respekt for seg selv alltid ha en eller annen form for Chinatown. Montréal har selvfølgelig en sånn. Byen har også en «Little Italy», og som den nest største frankofone byen i verden har den et «Quartier Latin». Når tiden begynner å renne ut på grunn altfor mange aktiviteter, må man prioritere. Verken Chinatown eller Little Italy er noe særlig unikt. Chinatowns er det mange nok av i Kina, og har man nå vært i Italia er ikke Little Italy noe spennende. Quartier Latin, derimot, var verdt en liten spasertur. Vakker liten bydel med platebutikker på hvert hjørne, der man fortsatt får tak i vinyl og singleplater(45 rpm). Ja, og så er det her tidagersevenementet Les FrancoFollies finner sted. I slutten av juni hvert år samles franskspråklige artister fra hele den frankofone verden til festival. Full fest og høy kvalitet. Jeg får streng beskjed om å komme tilbake neste år i juni. «Jeg ordner billetter», lovte min ishockeyvenn. Supre opplevelser i the Village. Den fortellingen kommer som eget tema.
Comments