New Zealands fugler

Nå tenker dere som leser dette at jeg er en sånn fuglenerd som ligger ute om natta og ser på orreleik og fryser i hjel, og samler på egg, og observerer fugler med kikkert. Men det er jeg altså ikke. Jeg digger fugler, alle fugler. Og jeg liker å kose med dem, og leke med dem. Men de er best i det fri, og sånn må det bli. Jeg koser med alle jeg kan, deffor ser fingrene mine ut som kjøttkaker når jeg er i Australia eller New Zealand. Selvfølgelig biter fugler tullinger som skal omfavne dem og tar fingeren borti dem. Jepp, jeg er opptatt av at de skal bevares. Les dette og tenk på det! Har vi rett il å holde på som vi gjør?

New Zealand er hjemmet til mer enn 170 fuglearter. Mange av dem er endemiske, og det betyr at de kun finnes på New Zealand. New Zealenderne deler sine arter inn i tre, nemlig endemiske, «native», det vil si fugler som har etablert seg på New Zealandøyene ved selv å ha flydd fra for eksempel Australia. Til slutt her vi de introduserte artene som innflyttere har hatt med seg gjennom tidene og som også har etablert seg som levedyktige raser her. I dette innlegget skal jeg forelle litt om de mest fascinerende endemiske fuglene på New Zealand, hvor man kan møte dem, hvordan de lever og de farene som truer dem. For det første kan jeg ikke unngå å beskrive kanskje den mest fascinerende fuglen som dessverre ikke finnes lenger. Mange fuglearter er utryddet fra New Zealand, for eksempel adzebill, wrens, flere ørnearter og så videre. Det er veldig synd! Felles for mange av New Zealands fugler er at de ikke kan fly. Grunnen til det er selvfølgelig at de tikke fantes rovdyr som kunne ta dem. Den eneste faren kunne være ørner fra luften, men for fuglene uten vinger var sjansene større for å unngå angrep dersom de gjemte seg i busk og kratt på bakke i stdet for å prøve fly fra dem. New Zealands fugleliv blomstret før maoriene kom, men etter deres ankomst har det gått kraftig nedover. Det alvorligste og tristeste er nok utryddelsen av kjempefuglen Moa. Den var utbredt i New Zealands skoger, kunne ikke fly, og var som gigantiske strutser. En Moa kunne veie 250 kilo og bli tre meter høy. Det fantes i sin tid 10 forskjellig moaarter. Moa ble utryddet da maoriene ankom New Zealand. Maoriene spiste disse gigantene, fanget dem i grøfter, og maorienes hunder jaktet på dem. Moaen var forsvarsløs! På 1500-tallet ble den siste moaen fortært. Kea er verdens eneste snøpapegøye. Den er New Zealands nest største papegøye og den kan bli opp til 40 år gammel. Denne er det mange av etter hvert og du kan være sikker på å møte den. Kea lever på Sørøya. De spiser alt de kan finne av bær, frukt, røtter, insekter og kjøtt. Keaen hadde få fiender før New Zealand ble kolonisert, men da fikk de også merke elendigheten. Rotter og possums spiser eggene dens, katter prøver seg, men lykkes ikke alltid. Det verste har vært menneskene som inntil 1986 drepte hundretusener av keapapegøyer. Noen bønder hadde funnet ut oppe i hodene sine at keapapegøyer sikkert angrep sauene deres og spiste dem. Dermed ble det dusør på keanebb. Noe sånt som 500 kroner !! etter dagens kurs. Gudskjelov tok regjeringen til vettet og totalfredet keaen I 1986. Populasjonen har tatt seg opp, og det til glede for mange. Kea er en av verdens mest intelligente dyrearter, og slår knock-out på både grå jacko og en del aperaser. De klarer å skjønne form, farger, regning og så videre. Og de er ikke redde for noe. Dersom du kjører bil og parkerer for å ta en hvil, kan du få et titalls keaer på besøk. De river av vindusviskerne og gummien som holder frontruta på plass. Prøver du å jage dem, flyr de en meter og er tilbake med en gang. Keaen «gifter seg» med en og de holder sammen for livet. Det finnes også eksempler på homofile keaer som gifter seg, og som adopterer en keaunge som kommer bort fra foreldrene sine.

I Christchurch finnes en dyrehage med lokale dyr fra New Zealand, og der har de en egen innhegning med keaer. Besøkende får lov til å gå inn og hilse på dem. Disse keaene er skadet. Noen er blinde på et øye, kan ikke fly, har bare en fot eller lignende. Her blir de tatt vare på. Og her kan man oppleve deres intelligens og hvor utspekulerte de kan være. De er i full action hele dagen, og er destruktive så det holder. Vesker, solbriller og lignende er alt spennende for keaene, og de er ikke redde for å prøve å stjele fra turistene og prøve å åpne veskene for å se hva som er inni. Prøver man å ta den tilbake, forvent deg et kraftig bitt. Takahen er også en av New Zealands endemiske fugler. I dag regner man med at det finnes 200 takaher i verden, men en storstilt redningsprogram er satt i gang for å øke antallet. Takahe er en vakker, tjukkebollefugl med tjukk fjørdrakt som veksler mellom blå og svart. En skikkelig kosefugl. Den kan ikke fly, derfor ble den også utsatt for menneskelige ideer da de ankom New Zealand. Den ble brukt til både mat og dyrefor. Men menneskene rakk ikke å utrydde samtlige før det var for sent. 1 1930 var det fire takaher igjen, og et par år etter forsvant de også, og da tenkte alle at de var utdødd. Det var ikke noe å gjøre med det.

Men så, i 1948, fant en skikkelig fuglenerd ut at han skulle sjekke dalene i Murchinsom Mountains, fordi de er relativt utilgjengelige for både folk og rovdyr, og jammen hadde han rett. Der fant han 250 stykker! Og de skjønte vel ikke at de skulle være redde, så han fikk holde dem og kose med dem. Takahen lever fotsatt i Murchinsonfjellene og mange har blitt plassert på noen av New Zelands øde øyer, der det ikke finnes rovdyr eller mennesker. I og med at takahen legger to egg, men bare fostrer opp den ene kyllingen, tar man det andre og legger i rugemaskin. Dermed øker sjansene for flere. Disse blir matet av takahedukker slik at de ikke skal bli tamme og like mennesker for godt. Etter hvert blir de satt ut i takahesikre områder. Kiwien er en brun vakker ball med langt nebb. Den er New Zealands nasjonalfugl. Samtlige kiwier var på vei ut av denne verden, men også her har myndighetene og enkeltpersoner på New Zealand gjort en formidabel innsats for å redde dem. Det finnes i dag fire forskjellige arter av kiwien, den største veier cirka tre kilo. De er nattfugler. Om dagen sover de i hulene sine, men de er ute om natten og graver med sine lange nebb etter mark og insekter. Kiwier er helt forsvarsløse mot menneskers kjældyr. Både hunder og katter utgjør en stor fare for kiwifuglene. 95 % av kiwibabier blir aldri voksne, så kiwien e ri stor krise. For tiden bor de fleste av dem på øde øyer utenfor Nord og Sørøya. Ellers finnes de i zoologiske hager. Så lenge New Zealenderne skal ha katter og hunder som kjæledyr går det nedover. Mennesker er rare. Hva med å ha keaer eller andre dyr som kjæledyr som ikke dreper de endemiske? Neida, det er forbudt det. Rowikiwien er det kun 300 igjen av forresten! Kiwien lider også av nybygging og rasering av skoger. De har rett og slett ikke nok plass til å leve naturlig. Så kommer min absolutte favoritt. En tjukkebolle papegøye som vagger bortover, og som tror at mennesker er noe man kan ha et seksuelt forhold til. Denne fuglen er gal. Den er ute om natta og sover om dagen. Den kan ikke fly, men vagger bortover. 80 stykker bor på Codfish Island, de resterende 51 bor på noen andre småøyer. De blir nå passet på dag og natt av ansatte som har dette som sin oppgave.

Kakapoen innehar verdensrekorden i antall verdensrekorder i dyreriket. Den er så spesiell at man blir helt forundret over den. For det første legger den egg bare hvert 3 år, når en spesiell type tresorts blomstring og frøing eksploderer. Da kan den spise så mye at den blir skikkelig tjukkebolle, og dermed ha nok energi til både å ruge eggene og løpe rundt i skogen og finne mat til kyllingene. Det er det damen som gjør. Mannen bare hviler seg. Den er verdens eneste nattpapegøye, verdens eneste vingeløse papegøye, den eneste som har en slags tiurleik når den endelig skal formere seg, og vel dene eneste som tar til takke med et menneske hvis den ikke har noen annen kjæreste å leke med. Den er også verdens feiteste papegøye, og kan bli 60 år gammel. For øvrig kan man reise til Codfish Island og møte denne skapningen under strenge forholdsregler. Men turen er verdt det! Wekaen er min store lidenskap! Den ser man over hele Sørøya, og den er sylfrekk og skarp. Har man en sånn i nærheten stjeler den både mat og klær, og den er ikke redd selv om den ikke kan fly. Nebbet beskytter stort sett mot katter, og den løper ganske raskt. Den kan heller ikke fly. Det blir færre av dem, men per i dag er de ikke truet. Wekaen spiser alt, akkurat som mennesker. Dersom den skulle bli truet, hvilket lett kan skje, er det vanskelig å holde dem på øyer med andre truede fugler, fordi den faktisk spiser andre fuglers egg. På Chathamøyene lever 60.000 weka, og her er jakten på dem begrenset til 5000 i året for de lokale, som anser fuglen som en delikatesse. For øvrig er disse galningene svømmedyktige, og de wekaer man har prøvd å sette ut på småøyer utenfor kysten har omtrent samtlige svømt inn på fastlandet og rett og slett gått hele veien hjem igjen.De forsvarer redet sitt med nebb og klør, og er ikke redde for å ta en fight med hverken mennesker eller katter.

Til slutt en fugl som ikke er i faresonen, men som er utrolig morsom. Den newzealndske bushrobbin finnes det mange av, og den er rett og slett New Zealands beste brannslukker. Det er ikke til å tro, men hvis du tenner en fyrstikk i skogen, legger den bakken kommer bushrobbin og tråkker på den til flammen slukker! Prøv og du skal se!