Pensjonisten

En norsk sjømann kan fortelle at han hadde Norge helt opp i halsen da han gikk av for oppnådd pensjonsalder. Han hadde vært enkemann noen år, men i og med at han var på sjøen hele tiden hadde han i grunnen ikke tenkt så nøye over tingenes tilstand på den norske landjorda. Etter et år som pensjonist i Norge hadde mannen simpelthen fått nok. Hans fem barn forventet barnepass sent og tidlig, hjelp til reparasjoner i huset, hagearbeid og lignende. I feriene forlot de alle sammen byen og mannen ble sittende alene. Han var aldri invitert til å være med. Han fikk ikke en gang overnatte hos dem når han var barnevakt, men måtte ta drosje hjem en sen nattestid. Han begynte å se for seg en alderdom på pleiehjem uten å få besøk og uten at noe skulle ta vare på ham. Derfor tok han ansvar for eget liv, som han uttrykker det. Mannen solgte hus og eiendeler, overførte pengene sine til en Stillehavstat – fant seg en egnet øy og kom i kontakt med en storfamilie som han skjønte brydde seg om ham. Der bor han, pensjonen kommer hver måned til kontoen og overføres deretter til storfamilien. Hele familien holder ham med selskap. De reiser på turer, lager mat sammen og han er svært fornøyd med sin nye storfamilie. Han har nå bodd der i åtte år – og påstår at han aldri har hatt det bedre.