Phnom Penh

Phnom Penh er en av Asias absolutt fattigste hovedsteder, men er allikevel den hovedstaden jeg ville anbefale på prioritert plass for et besøk på noen dager. Ikke nødvendigvis fordi den er stappfull av museer ogvakre bygninger, men fordi den har enorm sjarme. Og sjarmen kommer fra menneskene som befolker den.1 million av Kambodsjas 13 millioner bor i Phnom Penh. Til tross for en fattig tilværelse, med en av verdens kjipeste historie i baklomma, er det utrolig hvor søte og gjestfrie disse menneskene er. De smiler hele tiden, og smilene er ekte. De er så glad for å se turister, og har så lyst til å fortelle sine historier, at selv på en slags babyengelsk forstår man det de ønsker å formidle. Phnom Penh er byen der man velger å gå. Man kan gå og gå, og her kommer man til mange mål underveis.

De store gjennomfartsveien er bråkete og har lite å by på annet enn et forrykende show av total mangel på trafikkregler, mopeder med tre til fire passasjerer, inkludert spedbarn og geiter og bikkjer, sykler, lastebiler, traktorer – ja og personbil på personbil selvfølgelig. Det er bakgatene, de små smugene man skal gå en tur i. Her sitter de, khmerene, og nyter dagen. Noen koker en suppe, andre selger noe småtteri. Små kafeer tilbyr enkle wokretter, og små butikker selger strømper, undertøy –eller hva med en full barbering for en tier? Phnom Penh har mange små og oversiktlige markeder. Her selges alt fra ferske frukter til skolisser, fake DVDfilmer, levende høner og slanger. Ønsker man et større marked skal man oppsøke det russiske markedet. Da er en drosje på sin plass. Det er riktignok overfylt av folk, men hundrevis av små salgsboder tilbyr alt man kan ønske seg av fake klær og produkter av alle slag til en rimelig penge. Det er bare å sette i gang med prutinga, gjør du ikke det skjønner selgerne ingen ting.

Etter shoppingen er det kanskje hyggelig med en spasertur langs den brede og vakre Mekongelven som pryder Phnom Penh. Sisowath Quay er navnet på promenaden, og her ligger de gode restaurantene og mange morsomme barer. Om morgenen drar fiskerne ut med båtene sine herfra, og etter hvert som dagen går kommer andre aktører for å spise lunsj, drikke øl – og på kvelden blir det fullt. Men det foregår i rolige former. Folk nyter solnedgangen, tar noe å drikke, spiser kanskje en middag og nyter synet av Phnom Penhs stolthet; Mekongelven. Kambodsjas blodige og grusomme historie under Pol Pot og Røde Khmer kommer man aldri utenom på et besøk i Kambodsja. Hver eneste kambodsjaner er godt skolert i grusomhetene som foregikk i landet på 1970-tallet, da disse tyranner kom til makten og sørget for å tømme samtlige byer i Kambodsja for folk. Alle skulle bli bønder og dyrke ris. Phnom Penh ble folketom. Til og med sykehusene ble tømt, folk ble trillet ut i sykesenger. Ingen fikk bli igjen i Phnom Penh. Alle intellektuelle skulle tas livet av. Det vil si lærere, advokater. Leger, folk som kunne et språk, ja og folk som hadde briller. Pol Pot klarte å drepe 3 millioner av sine landsmenn før Vietnam invaderte og fikk stoppet galskapen. Ingen vil tro at dette kunne være mulig. Det finnes to minnesmerker i og litt utenfor Phnom Penh, og disse må man se. I selve byen ligger Tuol Seng. Dette var Røde Khmers sentrale tortursenter. Det ser ut som et kompleks av boligblokker, men i det man komme rinn på området merkes atmosfæren blant de som jobber der og blant turistene som er der for å se. Andektige går alle rundt fra rom til rom og ser torturredskapene som ble brukt, leser om Røde Khmers metoder og ser på svart hvittbildene som henger på veggen og viser torturofrene og enkeltmenneskers historie. Det er filmframvisning hver time som ytterligere forsterker følelsen av håpløshet og tristhet.

Etter avhørene i Tuol Seng ble de fangene som overlevde fraktet til Dødsmarkene (Killing Fields), nemlig Choeung Ek. Her ble alle som en henrettet. Choeung Ek ligger en halvtimes kjøretur fra Phnom Penh, og her får man virkelig se hvor langt galskapen gikk. Et nasjonalt minnesmerke er reist her, et stort tårn fylt med hodeskaller av ofrene. Titusenvis av døde er funnet i massegraver, og det graves fortsatt. Det flotte med dette museet er at de har kun guider som har opplevd dødsmarkene og overlevd. Det er sterkt å høre på dem, og de gråter fortsatt over hendelsene og forstår fortsatt ikke hvordan dette var mulig. En svært sterk opplevelse. Det finnes et senter dem man man kan lese om utviklingen under Pol Pot, og kino hvor man får se en film fra dødsleiren. Choueng Ek Memorial Kambodsja er et buddhistisk land, og munkene er svært sentrale i khmerkulturen. De aller fleste gutter i landet tilbringer ett eller to år som munk, og dette til stor glede for familien. Med sine oransje drakter skiller de seg også markant ut i gatebildet Et godt tips er å oppsøke et av de mange templene eller klostre som finnes rundt om kring i byen. Her kan man rett og slett sette seg ned, nyte stillheten, meditere litt. Eller man kan snakke med en av munkene. Det er så enkelt at man bare sier hello, så er praten i gang. Flere av dem snakker helt OK engelsk og er mer enn villige til å fortelle om seg selv, sin kultur, sin religion og sitt land. Wat Phnom er for øvrig Phnom Penhs mest kjente tempel. Det er et helt vanlig tempel, slik et buddhistisk tempel skal se ut. Fra den lille fjelltoppen der det ligger kan man skue utover byen. Ta en drosje og nyt dagen. Du er garantert suksess hvis du ønsker å snakke med munkene der.