Det ble sossetogtur fra Montréal til Quebec City. Tre timer med deilig mat, vin, kaffe, utrolig flott «scenery» - verdens mest behagelige togreise. For meg kunne den gjerne ha vart dobbelt så lenge. Bare det å se ut – og å observere landsbyer, store jorder, skoger, sletter, elver og innsjøer er rett og slett utrolig deilig. Når man har sin egen franskspråklige togvertinne i tillegg blir det ikke myte tid til å lese bok eller meditere. Dette gikk så altfor fort!Men det var en ny hit på hitlisten da vi ankom Quebec City. Québec City er en stor overraskelse. Ingen på denne siden av Atlanterhavet eller på sørsiden av US – Canadagrensen vil tro sine egne øyne når man oppdager denne byen. Den er en sykt god kombinasjon av Brugge, Rothenburg ob der Tauber, Nice og Salamanca. Selvfølgelig står den på World Heritage List, og selvfølgelig flommes den over at kanadiske og amerikanske turister til bristepunktet så fort snøen har forsvunnet.
Quebec innehar Nord Amerikas eneste gamleby som er omgitt av bymurer. Og ja, de er intakt. Her ligger det franskspråklige Canadas hjerte, og det slår heftig den dag i dag slik det har gjort side den ble grunnlagt i 1608. Det meste av det første som fantes i Canada ble grunnlagt i Quebec. Listen er lang. Her kom den første kirken, den første jenteskolen, det første franskspråklige universitet, Nord Amerikas første avis, og om ikke det er nok finnes det en staselig bygning innenfor bymurene hvor det står: L’Hôtel Dieu de Québec. Ja, det betyr Guds hotell, og er Nord Amerikas første sykehus.
De aller fleste turistene holder seg godt plassert innenfor bymurene, og ja, det er til tider slitsomt å vasse i dem. Men så er jo jeg turist sjøl, så det nytter ikke å klage på det. «Jeg vasser i dere, og dere vasser i meg.» Det er som å være i Brugge midt på sommeren. Bortsett fra at de snakker fransk over alt her da. Og turistene, ja det går mest i japansk og engelsk, men det er mange franskmenn som finner veien hit for å nyte det som kanskje er det urfranske, mer fransk enn Frankrike kan by dem!
Byen er delt i flere områder. En del av den ligger oppå en klippe, Haute Ville, og den andre historiske delen blir da Basse Ville. Til sammen blir disse to delene, som er omringet av vakre murer, kalt Vieux Québec. Det går en Funicular fra Basse Ville opp til Le Château Fontenac, som for øvrig er verdens mest fotograferte hotell. Château Fontenac rager som en dronning over hele byen, og er vakrere enn noen dronning jeg vet om.
Enda bedre blir det hvis man går inn på hotellet. Det første man oppdager her er en kul hund som løper rundt på teppene i resepsjonen. Han heter Santol, er maskoten til hotellet, har en rekke fans og egen internettside. Man kan få kjøpt en «hundepakke» på hotellet, der man får leke, kose med, gå tur med hunden i tillegg til at man får bilder, oppdateringer på nettet og så videre. 25 dollar går til «The Mira Guide Dog Foundation», en organisasjon som trener opp hjelpehunder for folk som trenger det. Santol vet å bli kost med. Alle faller for han.
Fra Le Château de Fontenac kan man gå Le Promenade du Gouverneur. En fantastisk spasertur oppover en del trapper, så ned en del trapper med utsikt over Rivière Saint Laurent, båt og ferjeliv, bebyggelsen på den andre siden av elven, og livet i Basse Ville.
Man kommer så rundt klippen til en flott park der kjærestepar nyter litt vin, litt ost og en fransk baguette, og man ender til slutt opp bak murene i en gate som syder av liv. Her i området som heter St. Jéan Baptiste møtes innbyggerne når turistene overtar Vieux Québec. Gatene er proppfulle av kafeer og restauranter. Det skravles på fransk over en lav sko, og dette er faktisk minst like vakkert som Gamlebyen. Og det er her nattelivet i Québec foregår. Gjerne hele natten på barer, nattklubber og diskoteker. Full action. Som kjent er Québec City hovedstaden i Québec, så her kan man også ta en titt på både den gamle og den nye parlamentsbygningen.
Tre minutter til fots, og man går igjennom en port. Vips så er man tilbake i Vieux Québec. Den er flott. Det er deilig å vandre rundt i den. Gatemusikanter med keyboards, gitar og harpe finnes det flere av, og de kan sine saker. Hestedrosjer tar med trøtte turister på guidede turer og store grupper med japanske og amerikanske turister har med sine egne godt skolerte skravlebøtter som gjerne fyller en hel gate med seg selv og sine stemmer samt de de 50 turistene da har med seg, sånn at man blir nødt til å høre på dem en stund før man endelig finner et smutthull blant en del tjukkeboller og kommer seg videre.
Et lite hjertesukk, og et sorgens kapittel i Vieux Québec er dessverre butikkene. Hvis du som leser dette har vært på de turistifiserte strendene i Spania og på de dertil hørende Centro Commerciales vet du hva jeg snakker om. Jeg kunne ha valgt Brugge igjen som et eksempel, men avstår. Brugge er faktisk et par nummer bedre. Butikkene i Vieux Québec selger alle det samme. Huttetu. Det er t-skjorter med digre kanadiske flagg, med morsomme vitser eller med ishockeylagnummer i annenhver butikk. Så er det en del butikker med kunstverk, altså malerier malt av lokale kunstnere. De befinner seg gjerne også godt plassert i en del sidegater der du kan se dem male. Til slutt er de massevis av suvenirbutikker. Du vet, der du får kjøpt krus med motiv, glass med motiv, nøkkelringer, doholdere med Québec og så videre. Og turistene shopper og shopper.
Etter en time med litt latter hadde jeg glemt alle turistbutikkene og alle turistene.Nærmeste seriøse shopping finner man en halvtimes busstur til Quebecs forsteder. Der ligger tre Malls på rekke og rad. Ta buss nummer 800 til Laurier. Les om Monique – min kanadiske frisørdame. Der forteller jeg litt om shoppingen også.Vieux Québec er utrolig vakker. Den er vakrere enn noen fransk by jeg har vært i, og den er utrolig fransk. Hele stilen, arkitekturen, menneskene som bor og jobber her. Dette er Frankrike i Canada. Det er vel ikke uten grunn at de grunnla området «Nouvelle France» akkurat her.
Går man ut av Vieux Québec og vandrer rundt bymurene er det et par ting man få med seg. Jeg tok for eksempel er bilferge over Riviére St. Laurent. Bare sånn fram og tilbake. Da sikret jeg med den beste utsikten til Château Fontenac, og fikk ta en god titt på motsatt side av elven. Hvis man ønsker det finnes det elvecruiseskip med lunsj og dans der man får sightseeing på elven i flere timer.
Ved havna ligger Marché du Vieux Port. Her er det åpent hver dag hele dagen, og det selges mengder av lokalt produsert frukt, grønnsaker, bær, honning, ost, kjøttvarer, viner, fisk og så videre. Og jeg snakker mengder. For eksempel er all bær økologisk produsert, og de å selge i liter – ingen små fislekurver til 39,90 som i Norge. Dette var stedet der jeg gikk fullstendig av skaftet. En liter av hver bærsort. Problemet var bare å få spist alt dette i løpet av rimelig tid. Godt var de ti hvert fall. Det ble ingen middag den kvelden.
Spisesteder er det uansett nok av i Quebec. Her finnes gode restauranter av alle mulige kategorier, inkludert en belgisk restaurant med alle de belgiske spesialitetene. Og de lagde dem helt riktig. Nydelig mat. Men betjeningen, visste de noe som helst om Belgia tro? Ikke en eneste ting! Jeg må si jeg var «shocked». Men de ville gjerne lære, så det ble en liten leksjon. Spesielt likte de at Belgia er 40 % frankofont! Stor glede. SSS – stedet for den lille sulten, serverer små retter, som er akkurat nok til å stille sånn murring etter litt mat, men ikke en diger middag. Eventuelt kan man bestille så mange små retter man vil. En slags tapas, men med mer enn en kjip tapas på asjetten, og mye bedre. Skikkelig fransk! Det er så mange gode spisesteder i byen t det var nesten umulig å velge. Uansett valg, maten var alltid god og det var mye! Eneste kjipe sted var en sånn thai-vietnamesisk sak som påstod at de marinerte all mat i et døgn før servering og kunne lage mat slik den lages i Thailand. Dette er en «tourist-trap». Billig mat, men akk så smakløst. Ikke mye thai eller vietnamesisk over den. Riktignok er innehaveren thai, men må ha lagt igjen matkunnskapene i hjemlandet.
Så bugner det av festivaler i Qubec. de mange kunstnere har sine Arts Festivals flere ganger i året. Da kommer folk langveisfra for å berike hverandre med sin kunst og sine teknikker. Om vinteren, hvis man kan utstå kulda, er det snøfestivaler av alle mulige slag. Konkurranser, snøballturneringer, snømannkonstruksjoner, skøyteløp og så videre. Jeg fikk oppleve kulturkvelder rett ved hotellrommet. Med utsikt mot den ikke så fletterende sementfabrikken fikk jegf se hvordan kunstnerne i denne byen brukte sin kreativitet. Hver kveld var det et forrykende lasershow der man fikk se motiver som føk forbi med akkompagnert av utrolig flott musikk. Her var det bilder av alle muligew slag, digre flott landskap, tegneseriefigurer, bygninger, fargeprakt - ja stort sett alt. Kveldene i Quebec ble alltid avsluttet med et glass kanadisk rødvin og en plass i første rekke på dette spektakulære showet.
Comments