top of page

Santos

Jeg og en kamerat satt og koste oss på den fantastiske togstrekningen mellom Puno og Cuzco. Det gir en helt egen atmosfære, dette med togreiser i Sør Amerika. Denne togreisen er svært spektakulær så man blir gjerne sittende å konsentrere seg for å få se mest mulig av landskapet. Vi hadde med oss litt øl og noen tropiske frukter vi satt og gomlet på. På setene på den andre siden av midtgangen satt fire ungdommer og hvisket og tisket. Min kamerat, som er av den litt skeptiske typen, skulte bort på meg og sa: ”Hør etter hva de raringene der snakker om”. Det må være noe på spansk. Jeg tittet bort på dem og de så ned, alle sammen. Da konversasjonen var i gang igjen forstod jeg ikke ett ord av hva de sa. Nå snakket de høyt og tydelig med hverandre på quechua. Jeg fikk allikevel med meg noe om sac eller sekk og ble litt skeptisk, Jeg merket meg en rød ryggsekk ved utgangen som de var litt opptatt av, og så at den bar et tysk flagg. Bak oss ble det snakket tysk, så jeg spurte de reisende om det var deres ryggsekk. Ja, de svarte bekreftende på dette. Jeg tipset dem om at det kanskje ikke var en god ide å la den stå akkurat der, hvorpå en av dem hentet sekken og satt den på gulvet ved siden av seg. Ungdommene forsvant svært raskt til en annen kupe, og mest sannsynlig ut av toget på neste stasjon. Dette skjønte vi til vår forferdelse raskt. Homobagen – borte! Petter hadde nemlig gått til anskaffelse av en Samsonite bag før avreise, og av en eller annen grunn hadde den fått klengenavnet homobagen. Bare positivt, vi likte bagen kjempgodt begge to, men jaggu der var den borte. Der lå fotoapparat, notatblokka til denne reiseguiden, Petters Visakort, reiseforsikringene og passene. Eller gjorde de ikke det? Til vår lettelse hadde vi dem i hver vår innerlomme i shortsen! Men allikevel – to flotte digitale fotoapparat, et par Oakley solbriller, et stk. Visakort, en Nokia mobiltelefon. Det er jævlig irriterende og koster en masse ekstra styr og stress. Ja, vi har jo forsikring kom det tørt fra Petter. Akkurat ja – fint – da er jo problemet løst, svarte jeg irritert. I Cuzco var det bare å komme seg av gårde til nærmeste Poilicia og få anmeldt tyveriet. Jeg visste på forhånd at dette kom til å koste noen timer. Politimannen på vakt var overhodet ikke hjelpsom. Han så ikke en gang opp da vi ankom kontoret. Vi ble sittende en halv time og se på at han hjelpeløst hamret omkring med maksimum to pekefingrer på en utgått skrivemaskin. Av og til dro han fram en tipp-exlignende sak og brukte god tid på å demonstrere hvor lang tid det tar før tip-ex tørker. Etter hvert, da han skulle til å tenne seg en sigarett med en lighter som tydeligvis var moden for søplekassa, la han vel kanskje merke til to stk. utlendinger på kontoret og mumlet noe sånt som Qué pasa? Jeg fikk forklart situasjonen. Han spurte om vi hadde fyr. Så svarte at han ikke kunne gjøre noe med tyveriet før i morgen. En masse argumentasjon fram og tilbake senere (rene spanskkurset for meg) forklarte han oss at han ikke hadde formularet for å kvittere for anmeldelser og hadde heller ikke penger til å kjøpe et. Hvis vi ville kunne vi gå til bokhandelen i nabogården og kjøpe selv. Dessuten ville hans innsats ha et gebyr på 50 USD, cash. Det var ikke noe å krangle om. Vi visste like godt alle tre hvem som fikk de pengene. Vi visste også like godt alle tre at det ikke hadde noen hensikt å diskutere dette noe videre. Så – til bokhandelen for å finne skjema. Skjemaet kostet 10 USD for oss, og kvittering var ikke vanlig i den byen. Damen bak disken brukte nok en halvtime av vår tid på å finne akkurat det skjemaet vi skulle ha. Det var bare å betale og se blide ut. Tilbake hos politiet var det i mellomtiden kommet en annen politimann med en noe finere uniform. I tillegg til den var han hyggelig. Han håndhilste og smilte. Det var tydeligvis smittsomt. Den første politimannen viste tenner for første gang han også. Nå gikk det plutselig veldig raskt å få fylt ut skjemaene. Han brukte ti fingre denne gangen. Vi fikk våre skjema og dro fornøyd fram 50USD. Forferdet så de på oss, begge politimennene. Nei, det var alleles ikke sånn i Peru at man skulle betale for polititjenester. Den slags fantes muligens i andre søramerikanske og mer korrupte land, men her nei det eksisterte ikke- sa den samme mannen som for tre kvarter siden hadde bedt oss om 50 USD for skjemaene. Tydeligvis var det sjefen hans som utløste en noe forandret historie denne gangen.

0 views0 comments

Kastram

På Salomonøyene og Vanuatu har befolkningen et helt eget ord som brukes kun for å beskrive øysamfunnets helt spesielle tradisjon, nemlig kastam. Dette ordet brukes i en hver sammenheng hvis turistene

Karma

Klokken hadde passert 12 på formiddagen og hun hadde fått i seg restene av ginen som stod ved sengekanten. Einar hadde stukket av i 6tiden etter en durabelig krangel, så hun slo fast at hun muligens h

Kåre

Den observante leser sitter kanskje nå og lurer på begrepene flamsk og nederlandsk. For ordens skyld skal jeg klare opp i disse. Nederlandsk er det offisielle språket i Nederland og i Flandern i Belgi

Commentaires


bottom of page