Den natten i Linkeroever etter en flaske luxembourgsk moselvin eller to, er for lang tid framover preget i hodet mitt. Greta åpnet seg som en U-Torrent service, og ut kom en helaftens spillefilm, som jeg faktisk ønsket aldri ville ta slutt. Jeg har vel aldri fått hørt så mye vakker letzebuergesch på en natt, og har vel heller aldri hatt et så sterkt behov for bare å lytte.
Gretta kan fortelle om en vakker og harmonisk barndom i en av De Lave Landenes vakreste småbyer. Vianden i Luxembourg var preget av trygghet, vennskap, og rikdom. Det var nok av alt til alle, både flotte hus, biler, ferier og mat. Hun led ingen materiell nød, og hadde snille brødre som behandlet henne som deres egen lille prinsesse. Grettas Familie var som en hver annen luxembourgsk familie katolsk. Den største forskjellen mellom hennes familie og de andre i Storhertugdømmet var at Grettas far var blir ordinert til prest, og fikk lov til å være det, selv om katolisismens bud sier noe om at prester ikke kan gifte seg. René Steichen var så hellig overbevist om at han skulle være prest og at han skulle være pappa, at selv de mest ihuga regelryttere i Luxembourgs katolske kirke lot seg overbevise om at René fortjente å bli ordinert til prest i Guds åsyn gjennom presteordinasjonssakramentet. Det ble derfor svært viktig for familien Steichen å leve som gode katolikker, være gode forbilder for de andre i Vianden. For Gretta betydde det kirkegang hver søndag, ellers ikke så mye før hun kom i tenårene. Da slo farens valg ned som en bombe i Grettas liv. Brødrene hadde for lengst flyttet hjemmefra for å studere. Luxembourg har ikke noe universitet så derfor må ungdom utenlands for å ta videre studier ette baccalaureatet. For de aller fleste betyr det Belgia, Tyskland eller Frankrike, men for Grettas brødre, som var fed up med prestepappa og katolske dogmer, falt valget på New Zealand og Canada. Dette gjorde livet vanskelig fro Gretta. De to brødrene var hennes beste venner og ville alltid stå henne bi i vanskelige situasjoner både ute og hjemme. Og vanskeligere skulle det bli. Da Gretta holdt på med baccalaureatet handlet hele livet kun om å lese og å få best mulige karakterer. Faren ville hun skulle studere medisin, og Gretta var ikke fremmed for den tanken. Dermed ble dager, kvelder, helger og ferier brukt til studier. Planen var å komme inn på Universitetet i München, og snittet for opptak lå svært høyt der, spesielt for folk fra utlandet. Luxembourgere har alltid hatt forrang framfor andre i München, men allikevel ble det krevd topp resultater i kjemi, fysikk og matematikk. Mens klassevenninnene til Gretta etter hvert begynte å skeie ut med litt natteliv og litt drikkeliv d’Stad (Luxembourg Ville) eller i Köln, Brussel og sågar Paris, satt Gretta fordypet i matematiske formler og kjemiske sammensetninger på soverommet. Og pappa René fulgte opp med privat latinopplæring og felles kirkegang hver søndag klokken 11:00. Etter hvert ble dette i overkant for Gretta, og en week end foreldrene var utenbys lot hun bøkene ligge trygt plassert på skrivebordet og ble med klassevenninnene sine til Brussel. Lørdags formiddag i Brussel ble brukt til å dresse opp Gretta, som rett ut sagt ble kalt den grå musa av de andre. Og Gretta var enig med dem. Hun var ei grå mus. Klærne hun gikk med så ut som moten i Middelalderen, og skoene var sånne brune Cubasko som selv folk på Cuba hadde katet på dynga lenge før Gretta begynte å gå med dem. Her var det om å gjøre å få stæsjet opp prestedatteren sånn at hun var representativ for luxembourgergjengen som skulle ut å gjøre byen. Klær, sko og sminke ble kjøpt inn med kyndig hjelp fra jentene som hadde vært ute en kveld før. Besøk hos friserdame, manikyrdame, ansiktmaskedame og Gretta så ut som en av datidens store popstjerner. Snakk om å bli ny på en dag. Venninnene var ready for action, og for første gang i sitt 19-årige liv smakte Gretta alkohol på et annet sted enn ved kirkens ukentlige nattverd. Så godt var det med vin og øl at hun nesten ikke fikk nok. Fornuftige venninner sørget for at hun holdt seg rimelig på beina. Et glass vin og to glass vann ble kveldens regel, og dermed ble Gretta beruset, men ikke full. Tilfeldighetene skulle ha det sånn at på akkurat den kvelden var Marco på byen for første gang. Han var sammen med sin gjeng med skolekamerater, og var kommet fra Antwerpen for å være med på fest. Hans foreldre var også bortreist, og han så sitt snitt til endelig å slippe unna diamantbusiness i Antwerpen for en stakket stund og kunne gå på byen som et vanlig menneske en eneste gang før ungdomstiden var over. Marco hadde byttet ut jødehatten og kaftanen med moderne klær, samlet peyosene langs kinnet i en flette med håret, og så etter hvert ut som en kjekk ung mann som faktisk kunne være i stand til å få oppmerksomhet fra damene i følge kameratene. Etter at Sabbat kunne brytes lørdag ettermiddag satte gjengen seg på toget til Brussel og gledet seg vilt til at Marco endelig skulle får se hva de sekulære borgerne i Belgia bedrev lørdagskveldene med. Som en slags predestinasjon skulle altså Gretta og Marco haven på samme lille bar i Brussel den kvelden. Verdens to mest usikre og urutinerte tenåringer fikk blikkontakt, og det sa bare «pang». I den gamle dukketeaterbaren i Gamle Brussel ble de sittende, hvert på sitt bord å bare se på hverandre i sikkert en time, mens venner og venninner etter nøt den ene ølen etter den andre. Gretta og Marco klarte å konsumere en Stella Artois hver. Gretta hadde begynt på vannglass nummer to, og da hadde Marco reist seg og gått bort til henne, satt seg ned og dermed var det gjort. Følg med, del III kommer ganske snart! Som sagt – hvis du trykker liker kommer del III raskere. Og jeg kan love spenning!
Comments