Sinaihalvøya

Sinaihalvøya er egentlig 60.000 kvadratkilometer gold sandørken med en del fjell og forkastninger som varierer det hele en smule. Halvøya tilhører Egypt, men har fire ganger vært okkupert av Israel, inntil man endelig i 1979 underskrev en fredsavtale hvor Israel byttet land mot fred. Og siden den gang har det vært fred mellom Israel og Egypt. Flere israelitter reiser nå på ferie til Sinai, og spesielt populært er selvfølgelig Mount Sinai, eller Mosesfjellet som ligger sør på halvøya. Ved foten av Mosesfjellet ligger Katarinaklosteret, som sies å være verdens eldste kloster. Det var altså her Moses begynte sin vandring opp på toppen av fjellet for å motta de to steintavlene med de ti bud fra Gud. Folket hans måtte vente ved foten av fjellet til han kom ned igjen. Det var ikke bare de ti bud han fikk, men faktisk hele Toraen (jødenes lovbok, (Mosebøkene), og Talmud, den muntlige overleveringen som tolker regelverket i Toraen. Turen opp på Sinaifjellet er spektakulær. Den som ikke orker å gå, kan leie en kamel. På veien selges varm te og vann. Jo lengre opp man kommer, desto dyrere blir teen. Men den smaker uhyre godt. Man begynner å gå klokka 19:00, etter mørkets frambrudd. Man følger en sti oppover i krinkler og kroker. Premien får man ikke når man når toppen. Da er det nemlig iskaldt, ekkelt ørkeniskaldt, og hvem tenker vel på å stappe varme gensere og nærmest stillongs i sekken når man har svettet i hjel i 40 graders sol tidligere på dagen? Kaldt og kaldt. Men så kommer belønningen: Soloppgang. Det er helt spesielt. Og enda mer spesielt for en som har studert Bibelen og jødenes historie. Her kan man gjerne bli en stund filosofere. Det gir en enorm følelse. Her skal altså Moses ha mottatt viktige meldinger fra Gud. Her ble jødedommen slik den er den dag i dag grunnlagt. Tidligere fantes ingen regler for jødene. Fra nå av fikk de dem. Og dette etter 40 år i Sinaiørkenen. 40 år brukte de på en distanse som med taxi går på 6 timer. Joda de gikk, men 40 år! De gikk nok opp og ned og rundt og rundt en del ganger kan det se usom.

Moses så aldri Gud. Man kan ikke se Gud. I jødedommen er det forbudt. Derfor er det bildeforbud. Gud sier det klar til Moses; "Ingen må se meg". Gud kan derfor aldri avbildes i jødedommen. Det som også rammet jødene var at de fikk en straff av Gud fordi de danset rundt gullkalven mens de ventet på at Moses kulle komme ned med steintavlene. Straffen var at ingen jøde som opprinnelig utvandret fra Egypt skulle få se Israel, eller Kanaan. Kun deres etterkommere fikk komme til det lovede land. Ikke engang Moses fikk se Kanaan. Resten av Sinai består stort sett av mer ørken, og halvparten av befolkningen er beduiner som vandrer rundt med sine kameler. Møter du dem blir det et uendeligantall tekopper og dadler. Ingen er opptatt av å forstå språket ditt, det holder med armbevegelser her. Man får lett leid firehjulsdrevne motorsykler som man kan kjøre innover i ørkenen med. Artig framkomstmiddel.

Nær den israelske grensen ligger feriebyen Taba, ofte besøkt av israelere, mens man lengre sør finner byer som Nuweiba, Dahab (en tidlig

argerike fisker rundt blant vakre korallrev og sjøanemoner. Ønsker man enda mer av havet under vann, velger mange å bli med på organiserte båtturer. Den mest populære båtturen går til nasjonalparken Ras Mohammed - et fredet undervannsområde. Og det holder å snorkle.