Surinam

Surinam overrasker. Hvor er turistene, luksushotellene, journalistene? For å si det rett ut: Hvis Vårherre sitter i himmelen med et verdenskart og leker seg med en rød tusj som han deler inn jorda med, har han spart ett område som feriested for seg selv. Jeg er sikker på at det er Surinam. Her ville Vårherre nemlig få se en del av sitt skaperverk som var slik han mente det skulle være. Surinam er verdens mest vellykkede smeltedigel. De fleste av landets om lag 480.000 innbyggerne er sorte, men det er også mange indere, indonesiere, kinesere, jøder og noen få hvite – de fleste nederlendere. Med forskjellige folkegrupper følger det naturlig forskjellige religioner og forskjellige språk. Alle fem verdensreligioner er representert, alle har like vilkår. Språk Surinameserne snakker til sammen over tjue språk, men seg imellom klarer de seg med ett av verdens mest fascinerende, nemlig Sranan Togo. Sranan Togo ja, det er en herlig blanding av nederlandsk, engelsk, en dash portugisisk og ord og fraser fra afrikanske stammespråk. Dette er språket for 480.000 innbyggere når de møtes på gata i Paramaribo, på utflukt i jungelens indre eller når utflytterne til Nederland (som det for øvrig finnes tre til fire hundre tusen av) møtes i Amsterdam for en øl og en prat om gamlelandet. PARBOS MUST-SEES Paramaribo preges fortsatt av dens nederlandske tilknytning. Særlig langs Waterkant i det sørvestlige hjørne av byen ligger flere flotte koloniale byggverk. Handelshus, private hjem og små butikker i skjønn forening. Den flotteste gaten er lim-a Poststraat. Her bor de rikeste i Paramaribo. De er ikke veldig rike i forhold til rike nordmenn. Inntekten er betydelig lavere enn minstepensjonistene våre, men her lever de som konger. I bydelen Blauwgrond bor den indonesiske befolkningen i Parbo. Her er restaurantene svært spesielle. Det kokes og spilles indonesisk musikk fra alle hjemmene bortover gaten. I patioen sitter folk og spiser. Dette er små restauranter. De er rett og slett private hjem som om kvelden blir omgjort til bitte små restauranter med plass til opptil fem om gangen. Maten lages av husmoren på kjøkkenet og serveres av en av døtrene eller sønnene i huset. På Sarinah får du rijsttafel. Tjue indonesiske småretter servert med ris og sterke peanøttsauser. Den beste rijsttafel jeg har smakt. Religiøst liv I Jodenbreestraat ligger byens største, og muligens Latin Amerikas største moske. De troende er her til bønnetiden fredag, og har intet i mot å få besøk. Man er hjertelig velkommen til å følge med mens de ber sin bønn vent mot Mekka. Indonesierne forteller gjerne om sin tro og om hvordan de utfører den. Et par skritt lengre bort ligger en av byens to synagoger. De portugisisk-ættede jødene inviterer også til en samtale og en kopp kaffe. I neste gate ligger et av byens hindutempler. Deretter flott dekorert i mange farger. Hvem som helst får komme inn til meditasjon eller renselse. Det lukter røkelse lang vei. Det er bilderav elefanthodeguden Ganesha på veggen. På offeralteret står figurer av Vishnu og Shiva. Girlandere i rødt og gult pynter taket. Latin Amerikas største katolske katedral i tre ligger et steinkast unna. Denne må man få med seg! Onafhankelijksplein Parbos viktigste plass er Onafhankelijksplein. Dette tilsvarer vel noe sånt som slottsplassen i Norge. Her samles folk til fest og taler på nasjonaldagen. Under karnevalet foregår det mye artig her kan jeg lese i den lille gratisguiden jeg fikk på turistkontoret. Midt på plassen troner en statue av Pengel, en av landets tidligere statsministere. Presidenttpalasset er en vakker bygning. Man ser hva det er. Det er stengt for publikum hver dag hele året unntatt den 25. november, Surinams uavhengighetsdag. Da står visstnok innbyggerne i kø for å få ta en titt. Palmentuin Mer interessant enn presidentpalasset er den flotte parken bak, Palmentuin. Her står høyreiste palmer og danner skygger en het sommerdag. Folk setter seg i grupper under dem og slapper av, spiller kort eller rett og slett tar middagshvilen her. Noen ungdommer har party og drikker øl. Ingen ser ut til å bry seg med det for meg mest attraktive ved Palmentuin. Her flyr en rekke eksotiske fugler rundt, og kommer farlig nær folkene som sitter der for å stjele seg en matbit eller to. Det samme gjør de små apekattene. Det er nummeret før de sitter i fanget på folk. De morsomste er papegøyene. De er uredde og tar mat fra hånden. Store grønne, røde og gule papegøyer som skaper en reneste kakofoni der de sitter i tretoppene og speider etter et eller annet menneske som spiser banan eller stjernefrukt, Ser de noen flyr de ned og setter seg rolig ned og observerer. De skakker litt på hodet og kommer med noen snille lyder for å vise at de er der. De fleste lar seg til slutt sjarmere og kaster bort en bit eller to til dem. Da kommer resten av papegøyefamilien ned fra trærne. Fire, fem opp til ti røvere løper rundt på bakken for å tigge litt mat. En tucan forviller seg inn i flokken og må tåle små bitt med skarpe papegøyenebb. Regnskog Det er oppretter hele nitten store naturreservater og deler av disse er gjort tilgjengelige for besøkende. Landet bugner over av øgler, reptiler, fugler og pattedyr. For ikke å snakke om de mer enn 2000 forskjellige tresortene og det uendelig artsmangfoldet av blomster som preger et hver regnskogområde. Mot kysten ligger landets mangroveskoger. Videre innover kommer områder med lett regnskog med en rekke små innsjøer. Her kan man faktisk bade i coca colabrunt vann. Det sies at det skal være sunt for kroppen. Det er garantert ikke farlig i hvert fall – helt rent. Så kommer regnskogen, mer regnskog og til slutt enda mer regnskog. Landet er fullt av dem.