Swaziland

Stakkars lille Swaziland. Dette er landet ingen reiser til med mindre man allikevel er i nærheten ved et opphold i Sør Afrika eller Mosambik, og da er det oftest bare for å ha samlet seg et land til på reise CV-en. Swaziland har 17363 kvadratkilometer med 1, 4 millioner innbyggere, de aller fleste er swazier og snakker språket swazi, men man kommer som regel rundt med engelsk. Swaziland har mange utfordringer, og det står så dårlig til med landet for tiden at FN har lurt på landets fremtidige eksistens som uavhengig nasjon. Det har seg nemlig sånn at 50 % av landets voksne befolkning er Hivsmitte, og uansett tiltak så synes det ikke å lykkes noen å gjøre noe med det. En helt forferdelig skjebne, spesielt med tanke på at landet er fattig, og er halt avhengige av hjelp utenfra for å få tak i medisiner og medisinsk utstyr. Flere hjelpeorganisasjoner er involvert i landet, så det er et visst håp, men det er klart at landet sliter.

Som regel er altså folk på vei gjennom landet på en dagsreise med en overnatting på et av de bedre hotellene i Mbabane som er landets hovedstad. Jeg har vært på guidet citytour i Mbabane, og den gikk utrolig fort. Her bor det 100.000 innbyggere, og de har nesten ingen ting å vise fram! Det finnes et par små shoppingsentre, som jo er kult nok for den som vil se hvordan folk lever, hva de shopper og se på prisene. De er en regjeringsbygning, noen ambassader og noen små restauranter som ikke har noe god mat. Huttetu, ikke mye å glede seg over. Det eneste er kanskje markedene, men også de er små og knuslete, og alle sammen selger afrikanske dyr i tre.

Ganske OK trefigurer, men det er da grenser for hvor mange av dem man vil kjøpe. Ja, så har de frukt og grønnsaker og litt kjøtt, men det er omtrent alt. Videre sliter man med å finne minibanker som aksepterer vanlige Visakort. Hoteller og litt finerer restauranter aksepterer Visa, men du kommer ingen vei med Visakort i små butikker eller på markedene. Myntenheten i Swaziland heter Lilangeni og er fast bundet til den sørafrikanske Rand. Derfor kan man bruke Rand og Lilangeli om hverandre i Swaziland, men tar du med deg Lilangeli ut av Swaziland er de likeverdiløse som Monopolpenger. Sør Afrikanerne nekter å ta dem imot, og de veksler dem heller ikke til Rand.

Swaziland er storeksportør av ananas, og ananastrær preger landskapet over alt. Det finnes også frabrikker som sylter ananas, som legger ananas i lake på boks og fabrikker som lager ananasjuice. Kongen av Swaziland velter seg i ubeskrivelig luksus med sine 22 koner, flotte kongelige residenser, eget privatfly som kostet mer enn et års statsbudsjett for landet. Landets befolkning har så stor respekt for kongen og hans familie at de ikke vil godta at noen snakker nedsettende om noen av dem, og det er faktisk straffbart å gjøre det. Det er forbudt å ta bilder av kongens residenser og av regjeringsbygningene uten skriftlig tillatelse fra myndighetene. Swaziland kan by på noen naturparker, og de garanterer sightings av de fleste afrikanske dyr. Men så er det bare sånn at Sør Afrika og Mosambik har et mye bedre system, et mye eldre tilbud og bedre standard på alt fra overnatting til jeeper som kjører turistene. Fordelen i Swaziland er at du ikke trenger å møte resten av Europa på tur. Det er god plass i disse reservatene.

Jeg kan anbefale tre naturparker, Hlane og Mlilwane som er dropp –innparker, hvor man kommer med egen bil, betaler en sum, og blir plukket av rangere og får en safaritur i parken. Man kan bli lenger hvis man vil, og hotellfasilitetene er helt OK: Merk at, i motsetning til andre naturparkene Mkhaya er kanskje Swazilands beste, men det har de ikke dropp-inntimer. Besøkende må ha bestilt opphold og safari på forhånd av reisebyrå, og blir så plukket opp i byen Phuzumoya. Leilighetene i Mkhaya er dyre, men også av enn høyere standard enn ellers i Swaziland. Her er det safari hver dag klokken 16.00, og man kan også booke natt og morgensafari. For dagsturer, bookes de også på forhånd, og man blir da hentet klokken 10.00 eller klokken 14.00. Min hemmelige og koselige lille by i dette litt triste landet heter Bulembu. Jeg kom innom den ved en tilfeldighet, skulle tisse, og mens bussen ventet på noen flere som måtte tisse kom jeg i kontakt med noen av de 50 innbyggerne som bor der. Jepp, du leste riktig. 50 innbyggere. De tusener av innbyggerne som tidligere jobbet i en nedlagt asbestgruve har flyttet ut og funnet annet livsinnhold, mens altså 50 sjeler ble igjen. Jeg ble solgt og ble der en stund. En av Swazilands veldedige organisasjoner med god pengehjelp fra utlandet har gjort noe veldig bra her i Bulembu. Her har de bygget en barnelandsby med flere barnehjem for barn som har mistet sine foreldre i AIDS. Tanken er videre at turister skal komme på besøk slik at byen kan drives for egen maskin av inntektene de får av de besøkende. Derfor finnes her en lodge, en fin restaurant med Swazilands beste mat, og en souvenirbutikk. Lodgen har et kult svømmebasseng.

Aktiviteter du kan bruke tiden på ved et besøk i Bulembu er en tur til Swazilands høyeste fjell: Emblembe. Du får en skravlepapegøye av en guide for en billig penge. Du kan også bruke tid på å snakke med byens innbyggere, folk på gamlehjemmet og med barna. Her får du virkelig kontakt med folk.