Det er kanskje ikke så mange av dem som kjenner meg som er klar over at jeg faktisk er i besittelse av sertifikat for alle mulige motorsykler, til og med de aller tyngste. Og det enda færre vet er at det tok meg en kjøretime, en time hos psykolog og en oppkjøring før godkjenningen var i boks. Nei, det skjedde ikke i Norge, men derimot i Spania. Det var det, mens jeg hadde residencia og jobbet der at jeg fant ut at jeg ville ha motorsykkellappen. Og den tar man ganske enkelt på nærmeste bilsakkyndige ved å kjøre en scooter på en scooterbane med noen enkle tester. Her var det bremseøvelse, kjøre over plankeøvelse, slalomkjøreøvelse. Klarer man det, og samtidig blir godkjent av psykologen er lappen i boks. Som ikke det var gode nyheter nok, gjelder sertifikat tatt i EU også i Norge. Så da var det bare å bytte mitt spanske mot et norsk da jeg kom hjem.
Fint å kunne være stolt av å kunne kjøre de tyngste motorsyklene i teorien, men det hjelper lite når man skal være sånn Svennietøff i trynet og leie seg den aller største Suzukien det er å oppdrive på Kypros for endelig å få brukt denne lappen til noe. Det sier seg nesten selv at det måtte bli en medium stor katastrofe av sånt, og det ble det. Rent bortsett fra at jeg fikk en ny venn.
Stolt som en caiquemamma som legger egg, satte jeg i gang med kjøretur i full fart gjennom den ene kypriotiske landsbyen etter den andre. Skal det være så skal det være! Det ble med bar overkropp uten solfaktor, med bøf på hodet, Ray Ban solbriller og ingen hjelm. Utleier hadde ikke «crash Xat», og i følge ham bruker man ikke sånt tull på Cyprus, så det var ikke noe å mase med. Kjøreturen gikk fint, jeg fikk til å gire, bremse på de riktige stedene og blinket til høyre og venstre nesten hver gang. Det som hører med til denne historien er at jeg på grunn av familiær arv mangler en hver forståelse av forskjellen på høyre og venstre, og når man er utrustet med denne arv og i tillegg skal kjøre tung motorsykkel på motsatt side av veien enn den man er vant til (Kypros har venstrekjøring) skal det vel ikke så stor evne til fantasi før man skjønner at denne kombinasjonen ikke blir en hit.
Etter to solfylte timer med vind mot kroppen og bustete hår, begynte jeg å kjenne en viss ømhet på ryggen, og fant ut at det kanskje var på tide å stoppe på et apotek å få tak i solfaktor. Å ta på t-skjorte var helt uaktuelt. For det første hadde jeg nettopp hatt en treningsraptus som varte lenger enn de vanlige, og så derfor ikke så verst ut med hensyn til mage og overkropp. For det andre var jeg på Kypros, og jeg skulle bli brun. Ferdig med dass! Så da ble det en omvei via en landsby som heter Δρομολαξιά, Dromolaksia, 8 kilometer unna Larnaca. Δρομολαξιά er en helt vanlig landsby uten de store turistattraksjonene, men som seg hør og bør finnes det både kirke, torg, taverna og apotek i sentrum. Og så fantes en gigantisk rundkjøring.
Det var der det må ha skjedd noe. Hvor ble det av høyre og venstre her når man skal inn i rundkjøringen, kjøre rundt og ut igjen? Det må ha gått fullstendig i ball for meg, fordi jeg våknet på sykehuset i Larnaca og husket ingen ting etter at jeg så en gigantisk rundkjøring. Ved siden av meg satt en ukjent person, rundt meg stod to sykepleiere. Kroppen var varm som en nederlandsk pannekake, og det jeg kunne se av hud var godt blandet med svart asfalt, blod, flerrer og puss. I tillegg kjentes det ut som om jeg lå på en flammeseng. Ryggen og skuldrene brant. De brant skikkelig. Alt gjorde vondt. Tiden var inne for ydmykhet.
Stavros og de to sykepleierne forklarte situasjonen. Selvfølgelig holdt ikke ydmykheten lenger enn ti setninger fra dem. Når de skulle forklare på engelskgresk alle mulige viderverdigheter som hadde inntruffet ble jeg bare lattermild. Blant annet kom det setninger som: «Xwy you are nor wear crash Xat?» «On island we drive on left xand-side, never never to forget», «xwere you got licence, for birthday present»? og så videre. De skjønte hva jeg lo av, og de lo selv. Kyprioter er ikke veldig selvhøytidelige, så til slutt bare lo vi. Latter gjør godt, så det varte ikke mange timene før jeg var på beina igjen. Det va ringen brudd, bare masse bruises, sår, til sammen 21 sting rundt om kring, og en rygg som var like solbrent som en gjennomsnittlig engelskmanns kropp etter en dag i Syden. “You are dismissed, funny man, never ever to drive motorcycle xere on island again. You xave concussion of brain, careful not to sleep every much tonight.”
Stavros, mannen på stolen, var mannen som jeg hadde kræsja med og som hadde “picked up the pieces” og fått meg til sykehuset i Larnaca var fast bestemt på å passe på meg til jeg var «fit for fight», og dermed ble det innflytting i Δρομολαξιά, på gjesterommet hos familien Penides i utkanten av byen. Stavros’ kone og to barn var svært imøtekommende og ville vite alt om denne raringen som ikke kunne forskjell på høyre og venstre og for øvrig så ut som en gresk kjøttbolle. Det varte ikke lenge før nysgjerrigheten tok overhånd hos meg. Området familien Penides bodde i bestod av hundrevis av like hus, samtlige ganske shabby, low-cost constructions og når de forteller meg at alle innbyggerne er flyktninger hadde vi enda mer å snakke om, og et etter hvert spennende oppdrag. Vennskapet mellom familien Penides og meg selv utviklet seg raskt, og det ble mang uker i Δρομολαξιά den sommeren. Historien til flyktningefamilien Penides kommer seinere i sommer, så her er det bare å glede seg. Vil du ha del 2 raskere enn planlagt, kan du like denne på Facebook.
Comments