Det ble sene kvelder og god drikke hos familien Penides i restitusjonsperioden. Familien Penides er en sånn klassisk gresk familie som ikke vet hva godt de kan få gjort for sine gjester. Det fantes liksom ingen grenser for hvor oppofrende og snille de var hele gjengen. De synes jeg var en raring som var aller mest opptatt av hundene og hønene som spankulerte fritt i bakgården og som etter hvert skulle bli suppehøner. Enda rarere syntes de jag var da jeg ville betale dem 10 pund per høne for å la dem leve, og heller kjøpe noen høner som noen andre hadde drept på supermarkedet i Larnaca. Men vi lagde en deal, og den er jeg sikker på at de fulgte, selv om Stavros slo av 5 pund per høne.
Louis og Mavros, gutta i huset var som gutter flest. Svært interessert i fotball og annen sport, og ville helst ha meg med på lekefotballkamp mellom høner og hunder så fort jeg var sånn rimelig på beina. Prøvde på det, men mine fotballskills er ikke særlig bedre enn mine motorsykkelskills, så her ble det mye latter og mye underholdning. Til forskjell fra unggutter i Norge er Louis og Mavros nok en del mer politisk engasjerte. Begge to jobber med Kyproskonflikten og er engasjert i internasjonalt informasjonsarbeid og rekonsiliasjonarbeid med tyrkiskkypriotene på den andre siden av okkupasjonslinjen. Det er jo dette som fascinerte meg. Det å få vite om hvordan de tenker, hvordan flukten fra nord har påvirket familien Penides og deres sønner (som jo ikke en gang var påtenkt i 1974, da invasjonen fant sted). Faktum er at kypriotene føler invasjon, okkupasjon, tvang og destruksjon til daglig på kroppen. Man skal ikke kjøre så mange mil før man kommer til demarkasjonslinjen fra 1974. Da er det stopp, du kommer ikke videre. På fjellsidene er det malt digre tyrkiske og tyrkiskkypriotiske flagg, liksom for å understreke. Det er tungt for Stavros. Og det er tungt for hans kone Konstantina. De var 15 år i juli 1974. Det var da det skjedde. Den tyrkiske invasjonen. Stavros husker det svært godt. Her er hans historie:
«Tidlig på morgenen hørtes skudd, stemmer, tanks som rullet inn på kaia i Kyrenia. Fra vinduet mitt i sentrum av byen så jeg soldater, grønnkledte og sinte soldater som samlet seg i store grupper. Nede i underetasjen hadde naboene samlet seg, og foreldrene mine kom og hentet meg med beskjed om at vi var sent ute. Jeg skjønte ikke helt hva de mente med sent ute, men fulgte med dem. Jeg husker at vindusrutene i nabohusene ble knust, at noen plutselig begynte å skyte vilt, og flere av de voksne snakket om enda flere krigsskip fra Tyrkia på vei mot øya vår. På havna var det en grønnkledt menneskemasse ingen hadde sett maken til, og i det vi kom oss ut av huset med en ryggsekk og en koffert med eiendeldeler stod tyrkiske soldater klare og ga oss marsjordre. Det var et enkelt valg for dem: Enten dro vi øyeblikkelig så lang syd på øya vi kunne komme, ellers var det en kule i hodet. Det virket som om dette var det eneste de kunne på engelsk, fordi de gjentok det gang på gang. Den ene soldaten rev til seg både ryggsekk og koffert. Vi fikk tydeligvis ikke ta med oss noen ting dit vi skulle.
Jeg husker en lang rekke med alle mulige kjøretøy langs hovedveien fra Kyrenia til Nicosia. De heldige hadde en traktor eller en lastebil. Det var nesten ingen personbiler. I følge en del andre flyktninger hadde tyrkerne konfiskert dem. Mange red på esler, og enda flere gikk til fots. Det foregikk høylytte diskusjoner langs veien. Jeg husker de snakket om at den greske junta hadde stukket fra Kypros, at vi kanskje skulle få hjelp fra USA eller Storbritannia. Det som holdt motet opp var at ingen trodde at de tyrkiske soldatene skulle bli værende på Kypros særlig lenge, og at vi derfor ganske snart kunne vende tilbake til hjemmene våre.
Vi hørte granater og tanks. Vi så krigsfly og helikoptre med de tyrkiske flaggene. Luften ble etter hvert full av dem. Mange var livredde, og det gikk rykter om at jenter og kvinner hadde blitt voldtatt, at flere hadde blitt drept, og at ingen land i verden vill komme oss til unnsetning. Familien min sørget for å holde sammen. Faren min mente at det var det viktigste nå. Vi ante ingen ting om hva som ventet oss i Nicosia. Hadde tyrkerne inntatt Nicosia også? Vi skjønte at vi var flyktninger. Flyktninger i eget land. Her var det etter hvert en ting som gjaldt: Unngå å bli drept!
Jeg husker ikke helt alle detaljer, men vi kom etter hvert fram til Nicosia, den fire delen av Nicosia. Vi var uttørret og sultne. Det va ringen ting å få tak i langs veien. Alle landsbyer og småsteder ar tømt for innbyggere. Vi ble innkvartert på en skole i Nicosia, og etter hvert omplassert til en teltleir her i Dromolaksia. 200.000 av mine landsmenn led samme skjebne. 30.000 tyrkiskkyprioter flyttet til det okkuperte området og overtok våre hus og eiendeler. Det er klart vi er bitre. Faren min kom aldri over dette, i likhet med sikkert samtlige av de 200.000 som overlevde invasjonen og ble flyktninger her i sør. Vår familie var tross alt heldige. Vi kom fra det med livet i behold. Mange av pappas venner ble drept fordi de ikke kom seg fort nok ut av Nord Kypros.»
Stavros har mye mer å fortelle. Og den kvelden ender med at vi sammen legger en plan. Jeg har blitt så engasjert at jeg vil bidra. Jeg vil gjøre noe for ham. Og det skulle jeg få muligheten til. Konstantina er henrykt over vår lille plan. Hun har nemlig sin historie, som for meg fortoner seg om mulig mer tragisk enn Stavros’. Hennes fortelling kommer seinere. Det gjør planen Stavros og jeg kom til å gjennomføre også. Så følg med på svennie.no
Comments