Tøffetrynet på Kypros del III

Tøffetrynet på Kypros del III Constantina, kona til Stavros, fikk etter hvert blod på tann, og satte i gang med sin historie og samtidig sin store bekymring. Hun har en litt annerledes historie å fortelle, fordi hun ble i den okkuperte delen av Kypros helt fram til 1985. det var nemlig mulig for noen hundretalls individer som bodde på Karpashalvøya. Det er den delen av Kypros som er lang og tynn, som strekker seg litt nordøstover. Amerikanerne kaller den «The Cyprus Panhandle», og den ser faktisk ut som et stekepanneskaft på kartet. I alle fall, Constantina og hennes familie bodde i landsbyen Rizokarpaso, langt nord på Karpashalvøya. Da de tyrkiske soldatene okkuperte nordsiden, ble de avskåret fra å flykte sørover, og ble på en måte værende i et slags fengsel uten kontakt med greskkypriotene i det frie sør. Etter at okkupasjonen var befestet, fikk de som ikke hadde kommet seg unna bli i sine hjem, men ble allikevel presset kraftig til å forlate den okkuperte delen. Det gjorde den tyrkiske overmakten ved å nekte greskkypriotene skolegang, legehjelp på et språk de forstod, sykehjemsplasser, pensjon og så videre. Greskkypriotene var frie til å reise til den greskkypriotiske siden, men dersom de forlot det okkuperte området fikk de ikke lov til å komme tilbake til sine eiendommer i nord. De aller fleste ga opp ganske raskt, i og med at de ble trakassert av både soldater og innflyttere fra Anatolia. Bare de eldste ble igjen, blant annet Constantinas bestemor. Hun hadde intet ønske om å etablere seg på nytt på et helt nytt sted i hennes alder, og dermed ble hun på familiegården. Constantina og en av hennes brødre ble også. Det betydde at de mistet all kontakt med familie og venner som hadde flyktet sørover. Det var verken telefon eller postgang mellom de to delene på den tiden. Men, i 1985, fant Constantina en kul i brystet. Hun fikk hjelp av en tyrkisk lege, men han mente at den beste behandlingen hun kunne få var et helt annet sted enn på Nord Kypros. Tyrkia var ikke mulig for henne, så da var valget enkelt. Hun flyttet fra bestemor og bror, og reiste sørover. Det som har gnagd henne hele tiden, i tillegg til at hun har vært totalt isolert fra bestemor og bror, var hennes kjæledyr. Hun skjønte at tyrkerne kom til å drepe hundene hennes. I følge islamsk tro er hunder «haram», og hun hadde sett flere grelle eksempler på mishandling og drap av hunder i det okkuperte Kypros. Det gjaldt både de hundene som var kommet bort fra eierne sine da soldatene kom, og hunder som Karpasgrekerne hadde beholdt. De tyrkiske soldatene og de nye tyrkerne som hadde innvandret fant seg ikke i at grekerne hadde hunder, så hun hadde vært flink til å skjule dem på gården. Hun fikk ikke ta med seg noen ting da hun forlot Karpas, annet enn noen personlige eiendeler begrenset til en koffert. Men, det aller verste for Konstantina var nok hennes aller beste venn i verden, en hvit Cockatoopapaegøye, som hun hadde håndmatet, og som alltid hadde vært ved hennes side. Hun hadde forsøkt å få den med seg sørover, men soldatene hadde oppdaget den, og beslaglagt den. Hun bestakk en av soldatene med de pengene hun hadde for at den i det minste skulle returneres til bestemoren, og hadde til og med fått en beskjed sendt med en av de nylig utvandrede sambygdinger om at papegøyen hennes var hos bestemoren, men at den var dønn ulykkelig, og hadde plukket av seg hver eneste fjær på kroppen. Jeg vet, sånn er det med papegøyer. De finner en livspartner, det være seg en annen papegøye eller et menneske. Som oftest, hvis denne livspartneren forsvinner, går de inn i en dyp depresjon. Resultatet av dette er at de blir fullstendig nevrotiske og plukker av seg hver eneste fjær. Selvfølgelig ble jeg engasjert i dette, og jeg ønsket å hjelpe henne med alle midler. Den papegøyen måtte tilbake til Constantina så fort som mulig. Dermed satte vi oss sammen, Stavros, Constantina og jeg og begynte å planlegge en mulig smuglerrute. Farlige greier, men med mitt engasjement for dyr og med den behandlingen jeg hadde fått av familien Penides følte jeg at jeg måtte bidra. Når man sitter sammen og drikker vin ut i de sene nattetimer, er det utrolig hvor kreativ man blir. Saken skulle løses, og jeg kom til å være en hovedperson. Når jeg tenker igjennom dette i dag, tenker jeg at dette var galskap. Men allikevel, en enorm erfaring, og helt sikkert et bra bidrag til karmakontoen. Følgende ble gjort: Jeg tok umiddelbart kontakt med en tyrkisk venn som bor i Izmir. Han er advokat, og kjenner godt til systemet i Tyrkia. Jeg ba han undersøke muligheten for at jeg kunne reise til Nord Kypros og hente denne papegøyen. Den brukte han to timer på, og svaret var at det kunne jeg bare glemme. Joda, jeg kunne reise til Nord Kypros, men å hente noe som helst der, ville være umulig. Og smugling derfra ville bli sett svært alvorlig på. I og med at Nord Kypros også er en pseudostat som ingen anerkjenner ville det ikke være mulig å få noe hjelp fra Norge dersom noe skulle skje meg der. Men Lütuf, som er vennligheten selv, skjønte situasjonen og ville gjerne bidra. Det ble derfor bestemt at vi to skulle reise sammen til Nord Kypros, finne papegøyen til Constantina, «kjøpe» den av bestemoren, og bringe den til Tyrkia. Lütuf, som er tyrkisk statsborger, mente han kunne klare å få den med seg over havet til fastlands – Tyrkia, og derfra kunne vi bringe den Hellas og med fly fra Athen til Nicosia. Mitt ansvar ville da være fra den greske grensen til Kypros. Dagen etter reiste Stavros og jeg til myndighetene i Nicosia for å søke om jeg kunne få tillatelse av dem til å krysse grensen til Nord Kypros, og få bli der til jeg hadde utrettet det jeg skulle, og så få tillatelse til å krysse den tilbake dersom det skulle bli til at jeg kunne ta snarveien med papegøyen rett over grensen på øya i stedet for å reise hele veien via Athen. Det var en lang prosess inne i Nicosia, men jeg fikk de tillatelsene jeg trengte. Lütuf var allerede på vei med båt fra Mersin til Kyrenia, så jeg pakket ryggsekken og bega med inn til det okkuperte Kypros via den eneste åpningen som fantes, Ledra Palace. Der var det igjen 1000 spørsmål eller noe å besvare, men flink som jeg er til å snakke for meg og til å bruke de fire tyrkiske ordene jeg kan, slapp de meg igjennom. «One Cypriot Pound for North Cyprus Government, and one for me», sa tollbetjenten i luken. Det var bare å betale. Jeg hoppet i en drosje ved grensen, og dealet meg til en rimelig tur til Kyrenia, der jeg skulle møte Lütuf. Drosjesjåføren helte innpå to Efesøl, og tilbød meg også. Etter at han hadde konsumert en flaske, kastet han den like godt rett ut vidnuet. overlever jeg dette, tenkte jeg stille, så klarer jeg papegøyedealen også. Og jada, jeg kom fram til Kyrenia, og der stod Lütuf klar med leiebil, en Renault 16, som nok hadde sett sine beste dager. Men never mind - vi hadde en jobb å gjøre. Karpashalvøya er Midtøstens vakreste eventyr. Her ligger små badeviker på rekke og rad, svøpet i små klipper pyntet med grønne småbsuker og vakre blomster i alle mulige farger. Her ligger små landsbyer godt gjemt mellom åser og lave skoger. Jeg valgte å ikke diskutere okkupasjonen med Lütfu, i og med at hen jo er tyrker. Men jeg så så tydelig hvordan det opprinnelig greske var ødelagt og hvordan det tyrkiske hadde tatt over. I hver landsby var den gresk-ortodokse kirken enten blitt til en moske, en innendørs fotballbane, et sauefjøs eller et lagerrom. Alt som opprinnelig var der, blant andre ikonostaster og lignende var fjernet. Midt i byen var det satt op en statue av Kemal Atatürk, tyrkernes far, omsvøpet av et tyrkisk og et tyrkiskkypriotisk flagg. dette reagerte Lütuf på, fordi han visste at Atatürk i sin tid hadde oppfordret den tyrkiske minoriteten på Kypros til å forlate øya og å bosette seg blandt sine egne i Tyrkia. Vi lo litt av at tyrkiskkypriotene vi spurte om veien ikke visste hav stedene het på tyrkisk, men de visste hva de het på gresk. Mer enn en gang fikk vi høre. " The new names - fuck them"! Vi kom oss til slutt til Rizokarpaso, fant fram til bestemor, som holdt på å besvime da hun skjønte at hun hadde fått besøk. Hun snakket elendig engelsk, men tyrkisk hadde hun måttet lære seg, så her var det Lütuf som måtte oversette. Papegøyen var i live, men i elendig forfatning. den var livredd for oss, og bet til i det jeg prøvde å gi den hånda mi. Her trengs "patience", lo Lütuf. Og det ble til det. Jeg ble sittende en natt ved papegøyen og på morgenkvisten tok den imot en peanøtt fra hånda mi. Deretter kom den nærmere og nærmere, og til slutt fikk jeg klø den på den nakne, fjærløse huden. Stakkars liten. Lütuf var skeptisk til om papegøyen ville kalre en reise gjennom Tyrkia og inn i Hellas, og deretter til Kypros, og enda usikrere ble vi da vi kom til å tenke p ågreske tollere og innførsel av en fjærløs papegøye til Hellas fre erkefienden Tyrkia. Her måtte vi være kreative. Lütuf ville ta sjansen på å sankke med myndighetene i Nord Kypros om jeg kunne få kjøpe papegøyen og ta den med meg via Kypros til Norge. Jeg "kjøpte" papegøyen av Konstantinas bestemor, fikk kvittering på kjøpet, og vi kjørte av gårde til Nicosia. I denne delen av verden er det ikke så mange som henvender seg til høyeste hold i administrasjonen, så med sin tyrkiske advokatbevilgning fikk Lütuf "audiens" hos den såkalte "visepresidenten " i Nord Kypros. Han var en koselig, gammel mann, og han hadde forståelse for at jeg ahdde forelsket med i den stakkars papegøyen. Dermed ga han grønt lys for at jeg kunnet a den med meg sørover. Ti kopper te, som ga ti diareer ble inntatt på hans kontor, og sekretæren lagde noen papirer med massevis av stempler og masse lange ord på tyrkisk som jeg skulle vise til soldater og tollere ved Ledra Palace. "Any problems", sa han, "ask them to call me". "Unbelievable", var ordet vi begge tenkte da vi forlot "visepresidentens kontor". Lütuf kjørte meg og papegøyen til Ledra Palace, og vi ble enige om at han skulle vente der han slapp meg av i tilfelle dette ikke gikk som det skulle. Veien forbi tyrkiskkypriotisk side gikk som smurt. Ingen så på hva som stod på papirene, de bare så påstemplene. Verre ble det selvfølgelig med de greske tollerne. "Xwat you buy i forbidden area"? "You is not allowed buy anything". "Come xere with me". Her hjalp det ikke å smiske med greske ord og uttrykk. Jeg ble sendt rett til politiet for avhør, og dermed ble det den store spørredagen. Jeg fikk forklart meg, og etter hvert ble jeg dagens helt. "The Norwegian xero", ble klengenavnet. En lykkelig Constantina og en lykkelig Louis (papegøyen) ble gjenforent etter 15 år. Jeg vet ikke hvem av dem som var lykkeligst, men det var imponerende å se hvordan Louis øyeblikkleig gjenkjente Conatantina.