Titicacasjøen, Bolivia

Mye er sagt og skrevet om Titicacasjøen og mange myter har oppstått akkurat her. For indianerne som har hatt dette som sitt bosted i generasjoner er den svært hellig. Ifølge inkalegendene er øyene i sjøen og verdens vugge. Her skapte guden Viracocha sol og måne før verdens første mennesker ble laget av stein. To av innsjøens øyer heter de også Soløya og Måneøya, Isla de la Luna og Isla del Sol. Titicacasjøen består ev en hovedinnsjø, med en litt mindre utgave som er forbundet med den store via en trang kanal. Med sine 9000 kvadratkilometer er den Sør Amerikas største, og med sin beliggenhet på 3815 meter over havet topper den også statistikken over kontinentets høyest beliggende innsjø. Hvorvidt den er verdens høyest beliggende navigerbare innsjø strides geografene og de forskjellige reisebøkene om, så den diskusjonen lar jeg ligge her. Det spiller da heller ikke så stor rolle. Det er i hvert fall Peru og Bolivia som deler herredømmet over innsjøen. Bolivia har også plassert hele sin krigsflåte nettopp her etter at de mistet sin adgang til Stillehavet til Chile i Salpeterkrigen (1879-1884).

Før man legger ut på eventyrreisen mot Titicacasjøen er det et par veldig viktige ting man må tenke igjennom. Nemlig områdets klima og beliggenhet. Ved Titicacasjøen befinner man seg som sagt på 3815 meter over havet. Dette området ligger også svært nær ekvator, og det bør ikke være den minste flik av tvil om at nordisk hud er svært utsatt for den intense sola som faktisk rår over hele området. Det er nemlig ikke sånn at man merker den spesielt. Gradestokken kan gjerne vise 18 -20 grader celsius, og man har en god og kjent følelse av en typisk norsk mild og god sommerdag. Ikke stol på den følelsen. Sola er utrolig sterk her oppe, og jeg har sett flere eksempler på hvit hud som er så solbrent at væske tyter ut fra blemmer i panna, på brystkassa og på ryggen. En dame hadde blemmer på brystene. Det så sikkert like stygt ut som det smertet henne. Folk tar altfor lett av seg T-skjorta og skal bare sole en time. En time, ja, det tilsvarer noe sånt som 6 timer på stranda i lavlandet. Dette området er ikke for turister som vil sole seg. Unngå det – man vet ikke ordet av det før man er brent. Ta med – og bruk hyppig - den høyeste solfaktor du finner, bruk cap eller annen hatt, solbriller er absolutt siste viktige mote her, og ha med en tynn heldekkende bukse. Du vil ikke angre på det.

Neste problem er selve høyden. For den som kommer fra La Paz og har vært der noen dager utgjør ikke denne noe stort problem, men for den som reiser fra Lima eller kommer direkte fra en annen by i lavlandet skal man få merke seg og lære seg følgende ord: Soroche. Eller på godt norsk: Høydesyke. Det er jo interessant å merke seg at Bolivias landslag som spiller hjemmekampene i La Paz har en vinnerstatistikk på nær 90 % når de spiller på hjemmebane. Spiller de på bortebane er statistikken motsatt – da taper de i 90 % av kampene. Dette har med tilvenning av høyden og den dermed tynne lufta å gjøre. Gjestende fotballag takler ikke den tynne lufta og yter dermed dårlig på fotballbanen. Tilsvarende blir det for den som er vant til tynn fjelluft når man kommer i områder der luften er helt annerledes. Soroche merkes med at man får en kraftig hodepine, blir tungpustet, hoster voldsomt – og kan etter hvert får lungeødem. Først da er det farlig. Det anbefales derfor på det sterkeste å ta to dager i fullstendig ro og avslapning på stedet til man føler seg ”fit for fight”. Ikke løp rundt for å se mest mulig, la attraksjonene vente. Sov ut, spis godt og gå små, lette turer. To dager senere vil du elske den som ga deg dette rådet. Særlig hvis du merker deg turister fra litt østlige områder i verden som løper rundt med blålige lepper og ser ganske utslitte ut. Titicacasjøen er lett tilgjengelig både fra La Paz i Bolivia og Lima i Peru. Fra La Paz tar man buss fra Cementeriodistriktet og kjører via Huatajata. Busselskapene heter Trans Manco Kapac og Transtours. I tillegg opererer noen raskere minibusser hele dagen fram til klokka 19.00. Prisen er nesten gratis. Cirka 2-3 USD! Man kan kjøpe billett som gjelder helt fram til Puno i Peru og gjøre en stop-over i Copacabana. Denne kjøreturen er utrolig spektakulær. Så fort man nærmer seg utkanten av La Paz ser man fjellene i Cordillera Real til høyre. Senere på turen øyner man de første breddene av Titicacasjøen. Huatajata preges av fiskere og bønder som lever helt vanlige liv. Turismen ser ikke ut til å ha forandret gamle tradisjoner her. Museet Altiplano Eco er vel verdt et besøk. Her får man et innblikk i tidligere indianerkulturer i området og også om dagens situasjon. Det mest spektakulære er observatoriet. Der får man nemlig se en veldig informativ film om aymara-indianerens stjernebilder. Deretter rulles halvparten av taket til side slik at man faktisk kan betrakte de samme stjernebilder som ble beskrevet i filmen. Det er en spesiell opplevelse og bør nytes med andakt. Taquinastredet skiller den store delen av Titicacasjøen fra den sørlige. Den sørlige delen kalles også for Laguna Huñaimarca av innbyggerne. Det ligger tre øyer av spesiell interesse i denne delen av Titicacasjøen, nemlig Suriqui, Kalahuta og Pariti. Ønsker man å se dem, blir man i Huatajata og blir dermed ikke med bussen videre til Copacabana. Øyene har en varm og imøtekommende befolkning, og det er mulig å overnatte privat i noen av innbyggernes storfamilier.. Ønsker man dette er alle måltider inkludert i prisen. Dette ordnes greiest fra Huataja. Øyenes attraksjon er de flotte sivbåtene som indianeren møysommelig har flette og som brukes til fiske og transport – av blant andre turister. For nordmenn er Suriqui den morsomste øya å besøke. Det var nemlig her Thor Heyerdahl fant sine indianske sivbåtbyggereksperter da han skulle konstruere RAII. COPACABANA Den endelige destinasjonen for besøkende som ønsker å oppleve Titicacasjøen fra Bolivia er Copacabana. Når bussen ankommer Taquinastredet må passasjerene få ut av bussen og løse billett for passasjerbåten som frakter folk over på den andre siden i Copacabana. Bussene fraktes på store prammer og man får ikke sitte i bussen under overfarten. Dette er også en naturopplevelse uten sidestykke. Fra båten har man utsikt til den vakre sjøen, til små omkringliggende øyer og til livet i landsbyene på fastlandet. Indiansk ungdom vil gjerne selge sine håndlagde produkter – og disse er faktisk ganske fine suvenirer å ta med seg hjem. Jeg angret meg veldig fordi jeg bare kjøpte en liten sivbåt til 5 kroner, når jeg i grunnen kunne hatt råd til mye mer. Noen av mine medturister klarte å prute sivbåten ned til 50 øre, men hva er poenget med det? Prute hos fattige indianere! Det bør man unngå. Kjøp heller to sivbåter.

Copacabana (5000 innbyggere) trekker pilegrimer fra hele Bolivia. Landets store skytshelgen Copacabanajomfruen (La Virgen de Copacabana, som egentlig heter Viren de Candelaria) har nemlig sin kirke her. Byen er Bolivias nest mest besøkte by, etter La Paz. Fra Copacabana besøker man Isla del Sol og Isla de la Luna. Selve byen er også verdt noen dagers opphold. Det billigste og koseligste hotellet heter Alojamiento Emeperador. Det har en veldig rolig og hyggelig atmosfære og er svært populært blant backpackere. Det ligger like ved byens Plaza. Et annet alternativ er La Cúpula. For å komme hit må man gå et lite stykke oppover, men turen er verdt det! Her har alle rommene en fantastisk utsikt mot sjøen. Man har tilgang kjøkken og her er det en restaurant som spesialiserer seg på vegetariske retter. Prisene ligger på tre-fire dollar for en hovedrett. Personalet er reisevante og forteller mer enn gjerne om steder man må se og gir praktiske tips til den videre reisen i både Bolivia og Peru – og av og til i resten i Sør Amerika også. Spisesteder er det mer enn nok av – og her kan man nyte alt fra indiansk potetsuppe, helstekt marsvin med gratinerte poteter, eller den nydelige trucha – ørreten fanget i Titicacasjøen og tilberedet a la boliviana. Restauranten La Leyenda er kjent for sine friskpressede fruktjuicer, sine gode pizzaer og selvfølgelig ørret fra Titicacasjøen. Sudna Wasi er den restauranten som har fleste typisk bolivianske retter. Ønsker man noe enkelt og helst kaffe eller noe å drikke er Café Sol y Luna morsomt. Her møte nemlig flere turister for å spille brettspill. De er til gratis utlån. Den bolivianske kaffen blir tilberedt her etter alle kunstens regler – og smaker også deretter. Til tross for mange turister har Copacabana bevart sitt særpreg og folket er imøtekommende og ærlige. Det er lett å komme i kontakt med dem, og særlig hvis man behersker et ord eller to på deres eget språk. Et ord eller to plukker man jo lett opp i baren eller i butikken. Bruk dem – de blir svært imponerte. Det er for så vidt et stort problem å reise rundt i Latin Amerika dersom man ikke behersker noe spansk. Engelskkunnskapene, speilet i dette området er lik 0. De kan like mye engelsk som nordmenn kan quechua. Bortsett fra Copacabanas vennlige innbygger, de små spisestedene og souvenirselgerne er det tre ”must sees” og en ”must do” i Copacabana før eller etter man har besøkt en eller to av øyene herfra. Katedralen, som altså er en av Bolivias helligste, er et svært vakkert byggverk. Det preges av vakre flisbelagte kupler og spir. Innvendig preges kirken av flotte utskjæringer og malerier. I et lite kirkerom oppbevares landets helligdom: Statuen av helgenen La Virgen de Copacabana. Denne er så hellig at den aldri fjernes fra sitt monter. Andre helgener er jo alltid med i de årlige prosesjoner som holdes rundt omkring i landet til deres ære. Når det gjelder nasjonalhelgenen er man kraftig overbevist om at Titicacasjøen vil gå utover sine bredder dersom noen våger å fjerne madonnaen. Madonnaen har litt av en opphavsmann kan kirkens lokale prest berette de besøkende. Her er kristendom og inkaritualer godt blandet sammen. Det har seg nemlig slik at statuen ble laget i 1581 av skulptøren Francisco Yupangui. Denne karen skal ha vært inkakongen Tupac Yupanqui som ifølge inkaenes sagn er en direkte etterkommer av solguden. Folket i Copacabana lot seg lett kristne av spanjolene. De var alle hellig overbevist om at nøklene til overlevelse var å ta conquistadorenes religion. Allikevel lever gamle inkaforestillinger side om side med den katolske tro i mange inkaindianeres sinn. Forlat endelig ikke den vakre kirkebygningen før du har fått med deg det lille stille rommet der et stearinlys konstant brenner. Kirkeplassen fylles til av biler daglig mellom klokken 10.00 og klokken 14.00. Da er nemlig tiden inne for å få utført et lite bønnerituale – una benedición- for bilene slik at de blir beskyttet på Bolivias svært farlige veier. Bilene er pyntet med blomster og girlandere, og presten heller øl på dem idet han velsigner dem. På søndager og helligdager er kirkeplassen overfylt av bileiere som ønsker benedicciones for sine biler. Flere religiøse opplevelser får man hvis man går for å se på La Horca de Inca. Ifølge skriften på portalen er dette en galge som skulle fungere som endestasjon for de kriminelle. Det har visstnok aldri skjedd. I stedet er dette vært et offersted der inkaene ofret til noen av sine guder og et sted hvor inkaene observerte himmelen. Cerro Calvario er jammen meg også preget av religiøsitet. Inntrykkene strømmer på fra første skritt oppover mot fjellet. På stien oppover ser man hele fjorten kors.. Disse skal symbolisere Via Dolorosa, Jesu' lidelsesesvei da han gikk og bar korset til Golgata. Pilegrimene bruker veien til å angre sine synder. På toppen får man oppleve stedets mest spektakulære utsikt over byen og Titicacasjøen. Flere religiøse steinkonstruksjoner preger fjelltoppen – her får man se religiøse motiver inni konstruksjonene. I helgene er Cerro Calvario preget av liv og røre. Da kommer nemlig de indianske heksedoktorene opp dit med sine mangefargede klær og sin hodepryd. Ansiktene er malt i vakre naturfarger. På sine små altere bedrives ritualer med ofring, syngende bønner, hvisking, og flammer. Her foregår et åndelig show, der Alternativmessene i Norge egentlig bare kan takke for seg. Folk står il ang kø for å få velsignet sine hus, biler og familiemedlemmer. Ønsker de seg noe i nær framtid har de med små modeller av sakene. Særlig den 24. januar, da Alisitasfestivalen går av stabelen er dette svært populært. Modellene selges på Plazaen i Copacabana eller direkte fra heksedoktorene på Cerro Calvario. Disse blir så velsignet og sprutet ned med øl, slik at gudene skal være behjelpelige med at man får sine ønsker oppfylt. Det foregår også åndelig renselse og healing. Virkelig en seanse man sent glemmer. Jeg prøvde meg med en modell av en liten ettroms leilighet i La Paz, men jeg har jammen ikke fått tak i den ennå. Kanskje må jeg oppsøke medisinmannen en gang til?

Copacabana har en liten strandsone der det bedrives utleie av padlebåter, kanoer, seilbåter, sykler, mopeder og motorsykler.. Det er vel nesten umulig å ha vært i Copacabana uten å ha prøvd å navigere på selve Titicacasjøen. En time eller to er en flott opplevelse – for ikke å snakke om at man kan fortelle om det ved hjemkomst. Dette er liksom stedet man ikke kan ha være bekjent for å ha vært uten selv å ha prøvd sine ferdigheter på Titicacasjøen, muligens verdens høyest beliggende navigerbare innsjø! Det er også en opplevelse å ta seg en liten sykkel – eller mopedtur rundt om kring på veiene i området. Men her må man være forsiktig. Bolivias bilister har ikke akkurat forstår begrepet ”myke trafikanter” og det tas ikke veldig hensyn til syklister og mopedister. Det er faktisk tryggere til vanns i denne delen av verden. ISLA DEL SOL For å komme til Isla del Sol og Isla de la Luna kan man enten kontakte et av de mange små reisebyrå i Copacabana, som ordner guide og overnatting på Isla del Sol, eller man kan på stranda og ordne transport selv. Enten med en motorbåt eller med en av sivbåtene Det anbefales å kjøpe enveisbillett selv om den koster en dollar mer enn turreturbillett. I det mylder av båter som kommer for å hente folk fra Isla del Sol finner man neppe tilbake til samme båt som besørget krysningen fra Copacabana.. En annen og mye mer spennende og opplevelsesrik mulighet, er å gå på skikkelig tur over Copacabanahalvøya til Yampupata på halvøyas ytterste spiss. Her er flott natur, syngende fugler, vakre høyfjellsblomster, flotte trær og i det hele tatt en tur som gir fred og ro i en sliten sjel. Ta med mat og drikke og nyt turen. Den tar fire timer med pauser innlagt – og møter man flere backpackere hender det ofte at man går flere sammen. Det er givende å høre om hva de andre har sett og opplevd på sine reiser rundt omkring og man merker seg raskt at språk ikke er særlig til hinder for å knytte vennskap til folk fra de rareste steder i verden. Det skal sies at de fleste behersker en slags engelsk og det gjør jo kontakten noe lettere for nordmenn som er på tur. For dem av oss som nærmer seg femti skal man heller ikke bekymre seg for at backpackere er så mye yngre.

Vel er det store flertall halvparten så gamle, men det er slik blant reisevante at alder aldri er noen hindring for kontakt og vennskap. Selv gikk jeg turen med to australiere, en amerikaner, to tyskere, en nederlender, fire argentinere alle i forskjellige aldergrupper fra nitten til syttifire.. Fantastisk morsomt – og givende. Ikke minst lærerikt! Samtalen gikk av seg selv hele veien og medbrakt øl forsvant og gjorde oss enda mer åpne mot hverandre ettersom timene gikk. Før jeg visste ordet av det var vi i Yamputata – klare for ”cross-over” til Isla del Sol. Veien eller rettere sagt stien mellom Copacabana til Yamputata er lett å finne. Man går mot byens nordøstlige hjørne og fortsetter til man kommer til Hinchaca Reforestation Project. Ved elven går man til venstre oppover en bratt bakke til veien deler seg igjen. Hold til venstre. Spør etter ”Inca Road” – eller Sendero Inca hvis du er i tvil. På veien går man innom et par små landsbyer. Den beste å ta seg en pause i er Sicuani. Hvis man ønsker å roe helt ned får man overnatting på Hostal Yampu for 2 USD, middag bestående av trucha criolla, kjempeøretten fra Titicacasjøen og poteter, til frokost serveres buñuelos, kjempedoughnuts med honning. I Yamputale betaler man noen få dollar for å komme seg over til Isla del Sol eller Isla de la Luna. Isla de la Luna er bitteliten i forhold til Isla del Sol. Hovedattraksjonen her er et noe forfallent kloster, Lunakloster som har en nonneorden som heter Virgenes del Sol, solens jomfruer. Ellers er det fin natur og stille og rolig. Solen skal ifølge inkalegenden ha blitt skapt her. Rester av Aymaraindianernes helligdommer kan man også se dersom man tar en kort vandring på øya. På den langt større Isla del Sol finnes flere landsbyer og en rekke ruiner av indianernes helligdommer. Arkeologiske utgravingsplasser er det flere av innover på øya. Det arrangeres gåturer med lokale guider dersom man ønsker det. I Chinaca, helt i nord ligger inkaenes hellige stein. Det er her settingen til inkaenes skapelseslegende finnes. Her ble solen skapt. Her viser også Vivacocha seg til stadighet, inkaenes hvite gud som hadde bart. De aller første inkaer, som ble skapt av stein, viser seg også på Isla del Sol, nemlig Mama Huace og Capac. Ønsker man å overnatte på Isla del Sol kan man i teorien gjøre det over alt. Backpackere foretrekker av og til stranda eller litt innover på udyrket mark på øya. Andre foretrekker et hostal. De finnes det flere av. Særlig på toppen av Yumani. Prisen er ca. 2 dollar pr. natt pr. person, inkludert kald dusj. Litt mer komfortabelt er Casa de Don Ricardo, med kun fire hotellrom. Det koster 12 USD pr. person pr. natt inkludert frokost og varm dusj. Beliggenheten er super: I skråningen mot Fuente de Inca. Hele øyas befolkning vet hvor dette stedet er. Her kan man bestille den maten man vil ha, og Ricardo lager alt du ber ham om. Han vet alt om øya og forteller villig vekk. Fuente del Inca er stedet der man ankommer øya fra Copacabana, og selvfølgelig stedet der man mest sannsynlig forlater den. Er man et annet sted på Isla del Sol skal man bare følge Escaleras del Inca nedover skråningen så kommer man dit. Båtene går i firetiden fra Isla del Sol til Copacabana.