Transnistria

Europas sorte hull, og enda mer sort enn den staten Transnistria hører til, nemlig Moldova. Dersom du ikke har hørt historein om Europas røverstat nummer 1, bør du lese om denne såkalte nasjonen. Deb befinner seg nemlig helt øst i Moldova, Europas fattigste land. Transnistria befinner seg på østsiden av elven Dnjestr, som en tynn landstripe mot Ukraina. Røverstaten ble opprettet i 1992, etter demonteringen av Sovjetunionen. Da ville de russisk og ukrainskspråklige transnistrerne ikke lenger være en del av Moldovaq, og bestemte seg for å ty til våpen for å utrope sin egen stat. De vant borgerkrigen, og dermed utropte de Transnistiria med Tiraspol som hovedstad. De har russerens støtte, men ingen av verdens land har så langt godkjent denne republikken. Etter en times opphold på grensestasjonen er man heldig hvis man slipper inn i Transnistria. Grensevaktene får gjøre som de vil, og hvis de er i dårlig humør, eller ikke får noen euro, dollar, pund eller sågar norske kroner vinker de deg bare vekk. Man blir litt lattermild av hele sirkuset eller karnevalet de setter i scene bare for en enkelt grensepassering, men for dem er visst dette ramme alvor. Kalasjnikovene er klare til bruk. Hvis du betaler blir det ingen kvittering. Visakort kan du glemme. Er du så heldig å komme inn, er turen kort til hovedstaden Tiraspol. Tiraspol preges av Leninstatuer, offentlige brusmaskiner med hjemmelagde smaker, sovjetiske telefonkiosker hvor man kan ringe gratis! Vel og merke bare innenlands, da.¨ Russiske soldater er det mange av, men de bryr seg lite om de få besøkende som måtte finne veien til denne siste utposten i Europa. «Republikken» kan neppe kalles et demokrati. Dersom det er noe valg i det hele tatt, vinner den sittende presidenten, og kritiske røster finnes ikke. Hvis de finnes, er de i fengsel. Det kan virke som om myndighetene i Transnistria satser på å etablere verdens største kommunistiske temapark. Rent bortsett fra at det smugles våpen som dukker opp i Irak, Tsjetsjena og Somalia, at millioner av sigaretter og spritflasker smugles gjennom landet og ut til folk som er interesserte, er det langt mellom reklamene for sjampo, vaskepulver eller Coca Cola. Bygningene prydess heller av statsmalerier som viser framstilling av industri- og landbruksprodukter. Statuene som pryder Tiraspol er enten av Lenin eller av vanlige, arbeidende mennseker som holder på med å gjennomføre landets økonomiske planer for de neste fem år. Landets stolthet, destilleriet Kvint, selger et utmerket brennevin. Både vodka og brandy er til salgs døgnet rundt. Vekslingsbutikker sørger for landets tilgang på utenlandsk valuta med kurser bestemt etter innfallsmetoden. Det er nytteløst å argumentere. Transnistria har nemlig ikke bare egne frimerker, nasjonalsang, Grand Prixevenementer, missekonkurranser, president, aviser og lignende. Skal man være et skikkelig land må man ha enegen valuta. Pengene heter Transnistriske rubler og kan kun veksles kontant. Pengene ligner monopolpenger, og er ikke stort mere verdt hvis de føres ut av Transnistria. Selv Moldova vil ikke ha de pengene. Bymuseet er et besøk verdt. Her jobber 6 gamle damer fulltid med å selge billetter, rive av billetter, slukke lys, tenne på lys og passe på de blodige skjortene fra borgerkrigen, bannerne som viser heltemod, de falmede svart-hvittbildene jeg ikke forstår så mye av, og ikke minst Tiraspols aller første piano. Når man har fått med seg alt dette ha rikke Transnistria så mye mer å by på. Da er det nytt karneval på grensen mot Moldova. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Den minste overtredelse av lov og orden kan føre til minimum 6 dager i fengsel. Med mindre du er heldig å ha en 20-euroseddel i lommeboka. Da får du passere.