Vest - Sahara

Vest Saharas status er fortsatt uavklart etter at Spania trakk seg ut fra sin koloni Rio del Oro i 1974. I det spanjolene reiste fra området så Marokko og Mauritania sitt snitt til å invadere og okkupere, og de delte området mellom seg. Mauritanierne trakk seg ut i 1979, og banet veien for en annektering av området til Marokko. Siden den tiden har Marokko bedrevet et stygg marokkofiseringsprosess ved å sørge for at landets opprinnelige folkegruppe sahrawiene er drevet på flukt til Algerie eller til det ugjestmilde, verdiløse området som er under kontroll av Vest Saharas frigjøringsfront, POLISARIO. Før den marokkanske okkupasjonen utgjorde de 170.000 sahrawiene nærmest 100% av befolkningen. Sahrawier er et nomadefolk som vandret rundt i området med geiter, kameler og en og annen ku. Til tider bedrev de litt fiske. Landet er goldt og ugjestmildt, men kysten er utrolig vakker, og nærmest øde. I tillegg vet man at det er store fiskeressurser i havet utenfor, muligens store oljeforekomster og enorme ressurser av forskjellig slag under den gloheite ørkensanden. Det er derfor Marokko nekter å gi opp området. For å sørge for en totalforandring i Vest Saharas demografi har Marokko lokket titusenvis av marokkanere til å flytte dit ved hjelp av lave skatter, gode utsikter for sikre jobber, gratis hus og så videre. I dag er flertallet av befolkningen i Vest Sahara marokkanere. 70 land har anerkjent Vest Sahara som en selvstendig stat. Det har også African Union gjort. Dessverre har ikke Norge gjort det. Den enkleste måten på reise til Vest Sahara på er via Marokko. Marokko anser dette området som sitt, så det byr ikke på problemer å krysse grensen fra Marokko. Fra Agadir er det en 11 timers buss eller biltur til Laayoune , til Dakhla 22 timer. 4WD er absolutt nødvendig, men hovedveien er ganske god. Regn med utallige checkpoints på veien. Der ber de om passnummer. Dette er kun for din egen sikkerhet. Området er stort og svært tynt befolket. Dersom du blir borte er de opptatt av å finne deg. Man kan også ta bussen til Laayoune og leie bil der. Da blir det billigere. Drivstoff er gi-bortpris, og det er fantastisk artig å cruise rundt i ørkenen. Pass på retningen – mange blir borte og lost, og det er ikke alltid god mobildekning. Det man må være på vakt for er minebelagte områder. Disse finnes på grensen til Mauritania og langs den hundrevis av kilomter med mur som er laget for å beskytte okkupasjonsmakten fra angrep fra POLISARIO: Merk at denne muren er flere ganger lengre enn den som er bygd mellom Israel og Palestina! Det er en skammens mur. Ikke reis dit, som sagt – det er miner stadig vekk, og ingen vet nøyaktig hvor de er selvfølgelig.

Laayoune er Vest Saharas administrasjonsby eller hovedstad. Her har det de siste årene foregått en enorm utbygging av infrastruktur og turisthoteller. Fortsatt er det få besøkende, de fleste marokkanere, men det gjør stedet faktisk ganske fascinerende. Det man bør få med seg i hovedstaden er for det første Place Mechouar, en flott og folkelig plass som karakteriseres av de fire store tårnene som avgrenser den. Her er kafeer og små butikker og en og annen salgsvogn. I byen finnes også en innsjø, Flamingosjøen, proppfull av flamingoer og andre fugler. Souk Djemal er byens hovedgate, og er stappet av små matsteder som selger lokal sahrawimat og marokkansk mat. Veldig koselig med en vandring i denne gaten. Merk de lave prisene. Den spanske katedralen preger også bybildet.Litt utenfor byen ligger en diger fuglepark med fugler fra hele verden. Her har fuglene det veldig bra. Store volierer og rent og ryddig. Denne er verdt et besøk. Mange truede arter blir tatt vare på her.

Layyoun Plage ligger flott til, og er aldri overfylt. Ofte har du hele stranda for deg selv. Unngå toppløsbading og toppløssoling. Dette er et muslimsk land. Dakhla, en dags kjøring sørover fra Layyoun er absolutt verdt et besøk. Dette er en koselig liten lokal by med en 50 kilometer lang lagune. Her kommer vannsportsentusiaster fra hele området og fra utlandet for å kjøre på med alle mulige aktivteter. Kiting er stort, det samme er surfing. Det foregår dykking, svømmekonkurranser og selvfølgelig bruning av hvite og allerede brune kropper rundt om kring i sanddynene. Flere hoteller har funnet veien til Dakhla. Dersom man blir lei av badelivet er det ørkensafarier som gjelder. Enten med kamel eller 4WD, eventuelt med en av de små firehjulsdrevene motorsyklene. Folk stiller gjerne som guide, og det er nok tryggest. Nomadene er godt kjent. Husk å ta med vann. Mye vann!

Møter man en sahrawier skal man huske på at man ved nærmere bekjentskap skal drikke te kopper te. En bitter for livet, en midt i mellom for kjærlighet og en mild for døden. Dette er ritualer som alle sahrawier kjenner, og kjenner du dem også blir de meget fornøyd.